Russell Hoban: The mouse and his child
En mann og en gutt krysser Amerikas nedbrente kontinent. Alt rundt dem er dekket med aske og det henvises stadig til de brente døde de møter på sin vei mot havet og så sørover. Vi får aldri helt vite hva som har skjedd, og det gjør ikke bakgrunnen for denne historien mindre dyster eller skremmende.
Jeg ble helt kvalm av engstelse mens jeg leste denne boken. Ikke bare for mannen og sønnen hans, men for menneskeheten og for hvor skjørt alt er. Det kan gå så galt det vi driver med, og hva gjør vi når det går galt? Hvordan blir vi? Blir vi som "the bad guys" som mannen og gutten stadig må rømme fra, og som de virkelig har all grunn til å frykte, eller blir vi som den lille gutten som ikke har fått dengt medfølelsen og menneskeligheten ut av seg?
Språket er tonet ned, men det forferdelige som skjer, skinner klart gjennom ordknappheten. Den er tankevekkende og veldig godt skrevet - en verdig Pulitzer-vinner. Jeg tror den går rett inn i favorittlisten min, og jeg tror jeg kommer til å lese den flere ganger. Det skjer ikke ofte. Den kan virkelig anbefales.
Åh, så moro å høre hva du syntes, og at du likte den så godt! Er det ikke rart at noe som er så forferdelig kan være så bra…?
Comment by Spectatia — September 29, 2007 @ 4:12 pm
Nemlig. Det er helt forferdelig og veldig, veldig bra. Jeg forsøkte å forklare noen kolleger i lunsjen om hvor genial denne boken var, men det ble vanskelig. Jeg fortalte at jeg stadig måtte legge den fra meg og ikke klarte så mye om gangen og sånt, og da lurte de på hvorfor jeg i det hele tatt leste den. Det er ikke noe salgsargument akkurat.
Comment by Siri — September 29, 2007 @ 4:16 pm
Denne boka gikk rett inn på min favorittliste også, helt fantastisk! Grusom og vond, og samtidig utrolig vakker. Mange av mine favorittbøker er triste og vonde, liker bøker som berører meg på godt og vondt og får meg til å føle noe - enten det er glede, sinne eller sorg. Men det kan jo hende at de du jobber sammen med ikke leser ubehagelige bøker?
Denne kommer vel snart på norsk også, eller har den allerede kommet?
Comment by marte — September 29, 2007 @ 8:56 pm
Enig! En sterk leseopplevelse som setter spor i sjela.
Comment by m — September 30, 2007 @ 12:19 pm
Denne har jeg nettopp gått til innkjøp av, kjekt å høre at så mange liker den.
Comment by Flopsy — October 5, 2007 @ 6:58 pm
Flopsy: Et veldig godt kjøp!
Comment by Siri — October 9, 2007 @ 12:45 pm
Nå er jeg nettopp ferdig med denne boken, og det er virkelig noe av det sterkeste jeg har lest på lang, lang tid. Fyttirakkern!
Noen ganger var det bare såvidt jeg våget å lese videre, jeg ble bare så utrolig bekymret for den lille guttens videre skjebne. Språket i boka er dessuten alldeles nydelig.
Om jeg må si noe negativt (det er ikke mye, boka er i bunn og grunn fantastisk), så er det at slutten er litt…tja…anonym?
Comment by Flopsy — October 23, 2007 @ 10:16 pm
Jeg er glad du likte den.
Og jeg forstår poenget ditt om en litt anonym slutt, jeg måtte lese den et par ganger til for å se om jeg hadde lest rett.
Comment by Siri — October 24, 2007 @ 6:18 am
Siri: Litt komisk, for det måtte jeg også! Var helt sikker på at jeg hadde lest litt for fort, og gått glipp av et eller annet i farten. Men neida, det hadde jeg ikke.
Men men, det var nok ikke så lett å finne noen annen slutt enn denne. Boka er uansett fantastisk, og slutten ødelegger ikke for helhetsinntrykket.
Comment by Flopsy — October 24, 2007 @ 3:05 pm
Noen steder bør man bare ikke lese denne boken… feks venterommet hos legen sin. Nettopp kommet dit i boken hvor det er en liten baby involvert (sånn for ikke å ødelegge for noen som ennå ikke har lest boken). Og da kommer det en pappa med sin pittelille tredagergamle sønn på armen inn i rommet. Da måtte jeg bare legge vekk boka og lese intenst i Se og Hør, som for å veie opp liksom. Får frysninger bare jeg tenker på det.
Comment by tutta — April 16, 2008 @ 8:52 pm