Russell Hoban: The mouse and his child
Bookerthon #3: Catherine O’Flynn - What Was Lost
What was lost begynte så bra. Vi følger tiårige Kate Meaney, innehaver av detektivbyrået Falcon Investigations, som obserververer verden med et genialt veslevoksent perspektiv:
"She read the adverts on the bus. Most were adverts for adverts: ‘If you’re reading this, then so could your customers.’ She wondered if any of the passengers ever took out advertising space on the bus, and what they would advertise if they did.
‘Come and enjoy my big, blue, checked shoppingbag, it is filled with catfood.’
‘I will talk to anyone about anything. I also eat biscuits.’
‘Mr and Mrs Roberts, officially recognized brewers of the world’s strongest tea."We squeeze tha bag."’
Hun er morsom og observant, men har det ikke veldig greit hjemme etter at faren døde. Hun bor sammen med bestemoren, som fraskriver seg ansvar, og som vil ha Kate over på en privatskole. Denne første delen av boka er virkelig bra, og jeg har veldig lyst til å lese mer om Kate. Men en brå overgang tar oss til nåtid, og vi følger sikkerhetsvakten Kurt og Lisa, som er ansatt i butikken Your Music, og om hvem de har mistet. O’Flynn snakker av og til veldig godt om forbrukersamfunn, og store deler av boken handler om tap av kjære mennesker. Og det hele bindes sammen til slutt.
Det blir aldri helt nok, synes jeg. Den er helt grei, men ikke noe fremragende. Delen med Kate er morsom og bra, mens andre deler er gjespende kjedelige. Jeg synes boken bærer tydelig preg av å være debutarbeid, og jeg synes en eller annen konsulent burde uttalt seg litt krassere? Skjønt når jeg leser rundt omkring i blogger og på ManBookerprisens egen forumside, ser jeg jo at denne er en av bøkene veldig mange snakker godt om. What Was Lost har jo også blitt nominert til Orange Broadband Prize for Fiction, så det er kanskje noe jeg bare ikke har forstått?
(Et intervju med Catherine O’Flynn finner du på Booker-prisens hjemmeside.)
Jeg likte den iallfall veldig godt, selv om den andre delen til tider hadde noen svakheter. Men jeg visste på forhånd at den kunne passe bra som ungdomsbok også, så jeg hadde kanskje andre forventninger enn deg? Veldig morsom bok, samtidig som hun skriver fint om savn. Og settingen i et digert kjøpesenter, med rare ansatte og enda rarere kunder, var veldig bra synes jeg. Men jeg glemte boka fort etter at jeg hadde lest den ferdig, med unntak av “we squeeze the bag” og den blinde mannen
Den er ikke bra nok til å bli shortlistet etter min mening. Den er kanskje den minst “litterære” på lista, iallfall av de jeg har lest, men samtidig er den kanskje den som er lettest å like for folk som ikke leser så mye, og for folk som synes Booker-bøker vanligvis er kjedelige og snobbete. Jeg kommer nok til å følge med på hva O’Flynn gjør framover.
Comment by marte — September 6, 2007 @ 6:33 am
En ting jeg ikke skjønner med denne boka: hvordan er det mulig at både forfatter, forlag og designer har tenkt at dette omslaget er fint? Det er jo helt grusomt stygt! Æsj. Og ja, jeg dømmer bøker etter coveret, det er faktisk en viktig del av helhetsopplevelsen.
Comment by marte — September 6, 2007 @ 12:04 pm