Bookhouse girls

En mann og en gutt krysser Amerikas nedbrente kontinent. Alt rundt dem er dekket med aske og det henvises stadig til de brente døde de møter på sin vei mot havet og så sørover. Vi får aldri helt vite hva som har skjedd, og det gjør ikke bakgrunnen for denne historien mindre dyster eller skremmende.

Jeg ble helt kvalm av engstelse mens jeg leste denne boken. Ikke bare for mannen og sønnen hans, men for menneskeheten og for hvor skjørt alt er. Det kan gå så galt det vi driver med, og hva gjør vi når det går galt? Hvordan blir vi? Blir vi som "the bad guys" som mannen og gutten stadig må rømme fra, og som de virkelig har all grunn til å frykte, eller blir vi som den lille gutten som ikke har fått dengt medfølelsen og menneskeligheten ut av seg?

Språket er tonet ned, men det forferdelige som skjer, skinner klart gjennom ordknappheten. Den er tankevekkende og veldig godt skrevet - en verdig Pulitzer-vinner. Jeg tror den går rett inn i favorittlisten min, og jeg tror jeg kommer til å lese den flere ganger. Det skjer ikke ofte. Den kan virkelig anbefales.

Temaet for neste års festival er nå offentliggjort: Fremtiden.

Det handler om dagens forestillinger om framtiden, fortidens forestillinger, om utopier og dystopier, om sci-fi og de store klassikerne om framtidens bokbransje og norsk språk. Det skal også handle om vår egen død, og framtidens politiske, økonomiske og kulturelle utfordringer under debatt.

Spennende er det, og ambisiøst. Jeg synes de sikter høyere for neste festival, enn for årets, som jo hadde tema utroskap. Jeg gleder meg, og jeg håper at dette temaet kan gjøre at de får med seg forfattere som Cormac McCarthy (som har skrevet The Road, som jeg snart skal omtale) og Margaret Atwoood som har skrevet en fantastisk dystopi med sin Oryx og Crake, som jeg anbefaler på det sterkeste.

Det kan leses mer på Litteraturfestivalens egen hjemmeside. 

Spectacia minnet meg om Litteraturhuset. Programmet offentliggjøres i dag, og åpningen er 5. oktober.

Hvis de kan leve opp til forventningene, kommer jeg nok til å bli en hyppig gjest. Jeg gleder meg til "forfattermøter, lesninger, konserter, seminarer, foredrag og arrangementer for barn og for ungdom."  Og ikke minst gleder jeg meg til "en av byens beste bokhandler." Intet mindre. Og kafé og lesebar og…. 

Jeg vil bare tipse alle som ikke har fått med seg denne fantastiske bloggen, Ord om annet. Ytterst velformulert om bøker og lesning. Gode omtaler, mange fine tanker om litteratur og lesning. Kos deg - hun har blogget lenge, og jeg er trist over at jeg ikke har funnet denne bloggen før.

Blant de gode postene er denne om lesing, og den nye luksusen tiden. Og det er virkelig sant som hun skriver - jeg har akkurat flyttet til byen, og siden sist jeg bodde her, virker det som om en av de store endringene er at veldig, veldig mange leser på banen. Det var virkelig ikke så mange for fire år siden.

Får du det til? Å lese mange bøker samtidig?

Jeg prøver stadig, men simultankapasiteten strekker aldri til. Jeg sporer av bok én om jeg forsøker meg med en bok to, og dette har blitt mange gode bøkers skjebne. Det beste eksempelet jeg kommer på er nok Blikktrommen, som jeg sporet av i fjor sommer en gang, og som jeg fremdeles ikke har sporet meg inn på igjen.

Jeg prøver å lese en uke eller to i Martina Lowdens Allt, men det fungerer heller ikke. Å lese et dikt om dagen har jeg også forsøkt, men jeg har aldri klart å gjennomføre mer enn et par dager. Monobok-leser, det er meg det.

Jeg leser A.S. Byatts Besettelse, og siden det tar litt tid før jeg får skrevet omtale. Dagens dikt er skrevet av Christabel LaMotte en av personene i boken, her i gjendiktning av Knut Johansen.

Glasstårnet rager opp
bak torners mur
Her er intet dueslag
intet yndig jomfrubur

Gjennom det øde land
jager vinden harm
Han ser hennes hvite hånd
på vinduet sorte karm

Han hører den grimme olding
Skjelvende rop ham når
Rapunsel Rapunsel
slipp ned ditt hår

Skjære, lyse lokker
laver ned som sne
Fra en gylden krone
flommer en gullstrøm ned

Hender som sorte klør
ivrig i lokkene flår
Hvilken reddsom smerte
iler gjennom hvert hår!

Målløs ser han
den grimme nå tårnets brem
I hans egne øyne
tårene bittert frem

Etter flere halvveis-bøker viste femte bookerbok viste seg å være en juvel, som jeg vil regne som en av favorittbøkene mine heretter. Fortelleren Animal er genial, og har et eget og ganske spesielt perspektiv på verden.

"I am an animal fierce and free
in all the world none like me
crooked I’m, a nightmare child
fed on hunger, running wild
no love and cuddles for this boy
life without hope, laugh without joy
but if you dare to pity me
i’ll shit in your shoe and piss in your tea."

Animal ble født like før et enormt gassutslipp fra en kjemikaliefabrikk, som drepte tusenvis av innbyggerne i byen Kaufpur. Blant de døde var også Animals foreldre, og Animal vokser opp på barnehjem. Etter en tid blir ryggen hans skjev og han må gå på fire, og får derfor navnet Animal.
"I used to be human once. So I’m told. I don’t remember it myself, but people who knew me when I was small say I walked on two feet just like a human being…"

Animals skjebne ligner manges i Kaufpur. Innbyggerne luftveisproblemer, misdannelser og andre store plager, alt resultater av gassutslippene. Romanen bygger på en virkelig hendelse i byen Bhopal, hvor det anslåtte tallet av døde etter katastrofen kan være opp til 22.000 når man regner med langtidsskadene av forgiftet luft og drikkevann.

Animal forteller sin historie til en journalist (Jarnalis) på lydbånd, og språket er en blanding av slang, misforståtte ord, hindi, fransk og engelsk.
"I’ll say this Jarnalis should not be allowed to tell my story. Comes here strutting like some sisterfuck movie star. What? Does he think he’s the first outsider ever to visit this fucking city?  (…) Well bollocks to that. Tell mister cunt big shot that this is mye movie he’s in and in my movie there is only one star and it’s me."

Animal er ingen engel, og han forteller om sin verden som han ser den, uten omsvøp, men med advarsler: "Eyes*, if your a woman I ask you not to leave me now, in this world my best people have always been women, such as Jara, Ma Franci, Nisha. If you’re a man it doesen’n matter, you’re a dirty fucker anyway."

Animal er svært knyttet til Nisha, som hentet ham inn fra et liv på gata, og Zafar, som leder kampen mot det amerikanske selskapet som eide kjemikaliefabrikken. Selskapet har ikke betalt ofrene noe i kompensasjon. Hvordan kompenserer man egentlig for forgiftet drikkevann og barn med misdannelser? Og hvem er egentlig den amerikanske legen Elli som kommer til Kaufpur og åpner en gratis klinikk for giftofrene?

Historien om Animal og folket hans er svært godt fortalt. Jeg har lite å utsette på den, om noe må det være at slutten virker noe konstruert, men jeg håper inderlig at denne boken vinner Bookerprisen, selv om det var en indisk vinner i fjor også.

_________________________
*Eyes er Animals navn på den som lytter på lydbåndene han spiller inn for journalisten.

For ikke lenge siden fikk jeg tilbud om å motta mitt første anmeldereksemplar. Jubel och Fröyd! Jeg ble så stolt av at noen vet om, og liker bloggen min så godt at de vil sende anmeldereksemplarer, at jeg ikke tenkte på å spørre om hva slags bok det var. Og så kom den i posten kort etterpå, og det viste seg jo å være en thriller. Iiik. Jeg SKAL gjøre et forsøk etterhvert, men jeg leser jo ytterst sjelden noe skumlere enn Nancy Drew.

Boken er skrevet av blogger Esquil, Eskil Asmul. Les mer om Blodføre her.

Til nå har jeg lest fire Booker-bøker, The Welsh Girl, What Was Lost, On Chesil Beach og Den motvillige fundamentalist. Det har har gått ganske trått. Spesielt med What Was Lost. Welsh Girl tok det jo lang tid før jeg kom inn i også.

Nå leser jeg Animal’s People, som er helt genial, og jeg har i tillegg kjøpt Darkmans, Self Help og Gifted. Men så har det seg slik at jeg ikke vet om jeg gidder å lese så mange fler av Booker-bøkene i år. Darkmans, jo, men det er ikke sikkert jeg kommer til å lese andre enn de som ble med på kortlista. Kanskje leser jeg Mister Pip, men jeg vet ikke om jeg orker The Gathering, som visst er ganske tung i sessen. Hele langlista blir jeg nok aldri ferdig med.

Etter Animal’s People har jeg så lyst til å lese A.S.Byatts Besettelse, Blikktrommen, Angel Blood, The Road og Martina Lowdens Allt. Jeg har lyst til å lese Pessl, Vi, de druknede, The Bilnd Assassin og Ut og stjæle hester. Og så, først da, kan det hende jeg orker mer Booker. Bookerthon tar seg derfor en ferie.

Minn meg på denne posten når jeg begynner å røle om Bookerthon neste år, og sier ting som "jeg-tror-jammen-jeg-skal-lese-hele-lang-lista". Når det utsagnet kommer vil vi heretter vite at vettet har forlatt meg.

Flere har jo allerede skrevet om denne listen, blant annet Leselama, og jeg føler jo for å mene noe jeg også. For vel kryr nok Norge og Skandinavia av fantastiske forfattere, men at hele fire av en liste på ti skal være enten norsk eller svensk, føles mer enn en smule overdrevet og gankse så etnosentrisk. Listen er som følger:

• A.S. Byatt: Besettelse: En romantisk fortelling
• J.M. Coetzee: Vanære
• Don DeLillo: Underverden
• Kerstin Ekman: Hendelser ved vann
• Per Olov Enquist: Livlegens besøk
• Bergljot Hobæk Haff: Skammen
• Haruki Murakami: Trekkoppfuglen
• Orhan Pamuk: Svart bok
• Arundhati Roy: Guden for små ting
• Dag Solstad: Genanse og verdighet

Selv har jeg lest fem av disse: Coetzees Vanære, Ekmans Hendelser ved vann, Enquists Livlegens besøk, Hobæk Haffs Skammen og Roys Guden for små ting. Det er veldig lenge siden jeg har lest dem, med unntak av Vanære, så jeg husker ikke veldig godt. Hendelser ved vann leste jeg da den kom ut i 1993, og jeg mener jeg likte den veldig godt. Skammen også. Guden for de små ting husker jeg lite av, bortsett fra at familien det handlet om blant annet produserte Mango Chutney. Jeg mener jeg likte Livlegens besøk også, men nå, etter å ha lest Blanche og Marie av samme forfatter, kan jeg bare ikke se for meg at jeg ville likt denne i dag.

A.S. Byatts Besettelse står veldig høyt på leselista for tiden, den har bare blitt skjøvet til side til fordel for Bookerthon. Jeg gleder meg veldig til denne. Murakami har jeg jo begynt på, og regner med at jeg vil lese det meste av, i alle fall mer av, så turen kommer nok til Trekkoppfuglen også. Pamuk er også på lese-så-snart-som-mulig-listen, men det er på ingen måte Dag Solstad.

Hvilken/hvilke har du lest og likt/mislikt? 

The Welsh Girls handling er, som tittelen langt på vei antyder, lagt til et svært nasjonalistisk Wales under andre verdenskrig. Den selveste walisiske jenta, Esther, bor på et gårdsbruk sammen med faren og en ung evakuert gutt. I nærheten blir det bygget en fangeleir for tyske krigsfanger, og det er først når boken har kommet til dette punket, på ca. side 170, at handlingen skyter fart.

Fram til side 170 hører vi vekselvis Esthers historie, en tysk soldats - Karstens, og en tysk-canadisk jødes - Rotherams. Det er en velskrevet bok, for all del, men som sagt er den veldig treig å få i gang. Jeg vurderte veldig mange ganger å gi opp hele Bookerthon-prosjektet, rett og slett fordi denne boken kjedet meg. Men så snudde det jo. Etter at Karsten kommer til fangeleiren, blir romanen mye mer interessant.

Så tommelen opp for denne, selv om den ikke ble med på kortlista. Bookerthonferden går nå videre til Animal’s People, og radiostillhet for helgen.

Omtrent da jeg leste ut The Welsh Girl, ble Bookers kortliste offentliggjort, og den er som følger:

• Darkmans, Nicola Barker
• The Gathering, Anne Enright
• The Reluctant Fundamentalist, Mohsin Hamid
• Mister Pip, Lloyd Jones
• On Chesil Beach, Ian McEwan
• Animal’s People, Indra Sinha

I dag sangtekst av Jason Molina. Du kan se den framført av Magnolia Electric Co., som jeg var på konsert med i mai, her. Jeg får dessverre ikke til å legge inn youtube-videoen i bloggen. Sorry. 

I’ve Been Riding With The Ghost
While you was gone you must have done a lot of favors
You’ve got a whole lot of things I don’t think
That you could ever have paid for
While you’ve been busy crying
About my past mistakes
I’ve been busy trying to make a change
I made a change
I’ve been riding with the ghost
I’ve been doing whatever he told me
I’ve been looking door to door to see
if there was someone who’d hold me
I never met a single one who didn’t see through me
None of them could love me if they thought they might lose me
Unless I made a change
See I ain’t getting better. I am only getting behind
I am standing on a crossroad trying to make up my mind
I’m trying to remember how it got so late
Why every night pain comes from a different place
Now something’s got to change
I put my foot to the floor
To make up for the miles I’ve been losing
See I’m running out of things
I didn’t even know I was using
And while you’ve been busy
Learning how to complain
I’ve been busy learning
How to make a change
I made it (almost) (again)

I dag annonseres bookerskortliste, og mens vi venter, kan jeg vise hva jeg tipper.

• Self Help, Edward Docx
• The Welsh Girl, Peter Ho Davies
• The Reluctant Fundamentalist, Mohsin Hamid
• Mister Pip, Lloyd Jones
• Animal’s People, Indra Sinha
• Darkmans, Nicola Barker

What was lost begynte så bra. Vi følger tiårige Kate Meaney, innehaver av detektivbyrået Falcon Investigations, som obserververer verden med et genialt veslevoksent perspektiv:

"She read the adverts on the bus. Most were adverts for adverts: ‘If you’re reading this, then so could your customers.’ She wondered if any of the passengers ever took out advertising space on the bus, and what they would advertise if they did.
‘Come and enjoy my big, blue, checked shoppingbag, it is filled with catfood.’
‘I will talk to anyone about anything. I also eat biscuits.’
‘Mr and Mrs Roberts, officially recognized brewers of the world’s strongest tea."We squeeze tha bag."’

Hun er morsom og observant, men har det ikke veldig greit hjemme etter at faren døde. Hun bor sammen med bestemoren, som fraskriver seg ansvar, og som vil ha Kate over på en privatskole. Denne første delen av boka er virkelig bra, og jeg har veldig lyst til å lese mer om Kate. Men en brå overgang tar oss til nåtid, og vi følger sikkerhetsvakten Kurt og Lisa, som er ansatt i butikken Your Music, og om hvem de har mistet. O’Flynn snakker av og til veldig godt om forbrukersamfunn, og store deler av boken handler om tap av kjære mennesker. Og det hele bindes sammen til slutt.

Det blir aldri helt nok, synes jeg. Den er helt grei, men ikke noe fremragende. Delen med Kate er morsom og bra, mens andre deler er gjespende kjedelige. Jeg synes boken bærer tydelig preg av å være debutarbeid, og jeg synes en eller annen konsulent burde uttalt seg litt krassere? Skjønt når jeg leser rundt omkring i blogger og på ManBookerprisens egen forumside, ser jeg jo at denne er en av bøkene veldig mange snakker godt om. What Was Lost har jo også blitt nominert til Orange Broadband Prize for Fiction, så det er kanskje noe jeg bare ikke har forstått?

(Et intervju med Catherine O’Flynn finner du på Booker-prisens hjemmeside.)