Russell Hoban: The mouse and his child
Bookerthon #1: Mosin Hamid - Den motvillige fundamentalist
Den motvillige fundamentalist ble utgitt på norsk og engelsk omtrent samtidig, og er en del av en bølge av bøker om islam som kom på norsk i våres.
Changez, en ung mann fra Lahore, reiser til USA og studerer på et Ivy League-universitet i USA. Han får etter hvert jobb i et prestisjetungt analysefirma, og lever sin amerikanske drøm når flyene treffer World Trade Center. Til sin forskrekkelse kjenner han glede, og det begynner å skje både ytre og indre forandringer hos ham. Han føler at han svikter familie og andre muslimer, og han lar skjegget gro. Og han merker at han begynner å skape engstelse og uro der han går.
Vi møter Changez på en restaurant i Lahore, i samtale med en amerikaner. Boken er skrevet i Du-form, og vi hører bare Changez del av samtalen. Amerikaneren er taus for oss, og reaksjonene gjenfortelles av Changez, og dette virker litt stivbeint og rart. Du-formen synes jeg ofte er ganske forstyrrende, og det irriterte meg i begynnelsen her også, men det gikk seg litt bedre til.
Boken leses på et svupp, men den tok meg jo ikke med storm, selv om den er bra nok, men bra nok for en short list? Jeg er glad jeg ikke sitter i komiteen.
Jeg synes denne var bra, men ikke bra nok til å bli shortlistet etter min mening. Men den tar opp et viktig og aktuelt tema, så det kan jo hende juryen tar den med av den grunn? Den gir uansett et interessant perspektiv på terrorangrepene i USA og hva det betydde for muslimer som var tilsynelatende vellykket integrert i det amerikanske samfunnet. Og jeg likte at fundamentalime hadde en annen betydning i tillegg til den religiøse vi vanligvis tenker på. For meg handlet den faktisk mer om USA enn om islam, selv om kulturkonflikten selvsagt er veldig sentral.
Comment by marte — August 28, 2007 @ 10:25 am
Aha, vilken udda berättarform. Det låter som att det kan bli olidligt, om inte författaren är bra och får fram vad han/hon vill säga istället för att leka med läsaren. Tack för recensionen!
Comment by Jenny B — September 4, 2007 @ 10:08 am
Den er ikke fortalt i andre person entall på samme måte som Italo Calvinos Hvis en reisende en vinternatt altså. Mesteparten av boka er faktisk fortalt i første person entall, men i starten og slutten av kapitlene gjengis møtet/samtalen mellom Changez og amerikaneren, der vi kun får lese det Changez sier. Du-formen Siri snakker om er altså den ene halvparten av en dialog. Det amerikaneren sier og gjør må vi gjette oss til utfra reaksjonene og kommentarene til Changez. Personlig synes jeg ikke dette grepet fungerer helt, selv om det er interessant. Resten av boka er i vanlig jeg-form.
Comment by marte — September 4, 2007 @ 12:16 pm
Jeg syntes ikke det var noe problem med du-formen, men det som ble tungvint var Changez sine beskrivelser av Amerikaneren, det ble ganske kunstig og rart. Jeg hadde problemer med å forestille meg samtalen som en reell samtale, og det virket som bare et infall forfatteren hadde for å piffe opp boka litt, og det ble litt for usansynlig og tilgjordt for meg.
Jeg er enig i det *marte* sier om USA, boken sier minst like mye om USA som den sier om Pakistan.. Jeg likte boken veldig godt, men kanskje mest for temaet og innfallene, jeg leser mye asiatiske bøker for tiden, og lærer utrolig mye av det. =)
Comment by Kristina — January 3, 2008 @ 12:07 am