Dagens dikt er til alle som ikke er så booker-interessert som meg, og det er skrevet av Ernst Orvill.
Ikke rammet
Ikke rammet av de syv
slør, ikke rammet av
de ti steintavler, ikke rammet
av en punktanalyse,
ikke rammet av tempelklokkenes
slag, ikke rammet av de blå
spiraller, satte jeg meg på
en stein for å hvile ut.
Bookerthon #2: Ian McEwan - On Chesil Beach
Jeg skulle virkelig ønske Ian McEwan hadde drept noen elsklinger i denne boken, og kuttet ned romanen til en novelle. For det ville helt klart blitt en strålende novelle om han hadde konsentrert seg om Edward og Florence’ bryllupskveld og natt. I stedet får vi en litt for kort roman, med dobbelt linjeavstand og stadige tilbakeblikk i Edward og Florence’ liv. Og disse på ingen måte så gode som hovedhistorien.
Edward og Florence gifter seg i 1962, etter bare å ha kjent hverandre i ett år. De er begge ferdige med lange studier, og er på vei inn i et voksent arbeidsliv. Florence som førstefiolinist i sin egen kvartett, og Edward, utdannet som historiker, og med jobb i Florence’ fars bedrift. De er inne i tiåret som er kjent for den frie kjærligheten, og elsker hverandre inderlig, men Florence har en overskyggende angst for intimitet, som vanskelig kan la seg forene med Edwards store forventinger til bryllupsnatten.
Jeg har kjøpt veldig lite bøker i det siste, faktisk ingen i sommer før disse tre:
Siste er nominert til Booker, og følgelig med i Bookerthon.
Miriam Toews - A Complicated Kindness
"We are Mennonites. As far as I know, we are the most embarrassing sub-sect of people to belong to if you’re a teenager."
Nomi Nickel bor sammen med faren Ray i en liten mennonittisk by, East Village, i Canada. Nomis framtid er ikke lys, antagelig kommer hun til å måtte jobbe på hønseslakteriet byen driver. Byen styres av pastoren i kirken, Nomis onkel Hans, bedre kjent som The Mouth.
Nomis søster var i et stadig opprør, og da Nomi var omtrent fjorten, reiste hun fra byen sammen med kjæresten. Ikke lenge etter reiste moren også, etter å ha blitt forvist fra kirken, og med det resten av det sosiale miljøet. Nomi begynner å miste grepet om skole, og miljø og blir også tidvis ganske selvdestruktiv.
"After school I went home and had a nap. When I woke up I discovered bite marks on my arm. I bit my arm, experimentally, and the patterns matched. I wondered if this was the beginning of insanity."
Nomi er fanget i den lille byen, hvor ingenting skjer. Jeg synes kjedsomheten tyter fra sidene. Men Nomi har i det minste kjæresten Travis, som hun drømmer om å reise vekk til Montreal med. Men helt greit er det jo ikke:
"Music really is the glue of our relationship, isn’t it? I said. Travis said yeah, shhh, I’m listening to this song.
I mean really, I said. It’s brought us together, right? Yeah, it has, said Travis. He turned up the radio a bit.
Music’s probably altered our DNA so you and I are like twins now. You know? I said. I KNOW, said Travis. We’ll feel the same thing at the same time even if we are miles apart, I said.
Can you be quiet for a minute, please? said Travis."
Jeg liker så utrolig godt Nomis fortellerstemme. Hun er kritisk til det mennonittiske samfunnet, kirken og The Mouth. Men hun er også morsom og deilig sarkastisk. Spesielt vil jeg trekke fram en episode fra Nomis barndom:
"I felt happier than I had ever felt in my entire life, perfectly content and absolutely carefree.
When I got to school I told my teacher I was on cloud nine. I told her I was so happy I thought I could fly. I told her I felt so great I wanted to dance like Fred Astaire.
She said life was not a dream. And dancing was a sin."
For de som ikke vil lese denne på engelsk, kan jeg opplyse at A Complicated Kindness ble utgitt på norsk i 2005 med tittel Helvetes paradis. Vil du vite mer om mennonittene, finner du en artikkel i Wikipedia her.
Bookerthon #1: Mosin Hamid - Den motvillige fundamentalist
Den motvillige fundamentalist ble utgitt på norsk og engelsk omtrent samtidig, og er en del av en bølge av bøker om islam som kom på norsk i våres.
Changez, en ung mann fra Lahore, reiser til USA og studerer på et Ivy League-universitet i USA. Han får etter hvert jobb i et prestisjetungt analysefirma, og lever sin amerikanske drøm når flyene treffer World Trade Center. Til sin forskrekkelse kjenner han glede, og det begynner å skje både ytre og indre forandringer hos ham. Han føler at han svikter familie og andre muslimer, og han lar skjegget gro. Og han merker at han begynner å skape engstelse og uro der han går.
Vi møter Changez på en restaurant i Lahore, i samtale med en amerikaner. Boken er skrevet i Du-form, og vi hører bare Changez del av samtalen. Amerikaneren er taus for oss, og reaksjonene gjenfortelles av Changez, og dette virker litt stivbeint og rart. Du-formen synes jeg ofte er ganske forstyrrende, og det irriterte meg i begynnelsen her også, men det gikk seg litt bedre til.
Boken leses på et svupp, men den tok meg jo ikke med storm, selv om den er bra nok, men bra nok for en short list? Jeg er glad jeg ikke sitter i komiteen.
Dagens er Nordahl Griegs
Sprinterne
Niggeren Owens sprinter,
germanerne stuper sprengt.
Det blonde Stadion undres,
og Føreren mørkner strengt.
Men tenk da med trøst på alle
jødiske kvinner og menn
som sprang for livet i gaten -
dem nådde dere igjen.
Mange utenlandske bloggere har i år, som i fjor kastet seg ut på et Booker-maraton (bookerthon) hvor de skal lese så mange bøker som mulig før vinneren blir offentliggjort 16. oktober. Jeg hadde planer om å starte en egen liten Bookerthon, og lager derfor en egen kategori med Bookerthon 2007.
Det er nesten umulig å få tak i de fleste nominerte bøkene, for jeg har ikke vært alene om denne tanken. Heldige er disse engelske bloggerne som faktisk kan gå i bokhandelen sin og kjøpe bøkene. Vi andre må nok vente til nyopptrykkene kommer, eller låne det som er tilgjengelig på biblioteket.
Nå regner ikke jeg med at jeg på noen måte vil rekke alle 13 før om en tre års tid, men jeg har nå i alle fall tenkt til å begynne min egen lille Bookerthon med Mohsin Hamids Den motvillige fundamentalist, som allerede har kommet på norsk, og som derfor er tilgjengelig på biblioteket, etterfulgt av Ian McEwans On Chesil Beach. Bookerthon herved startet.
Phuh.
______________________________________
Andre Bookerbloggere:
____________________________
"When you go to boarding school, you’re always leaving your family, not once but over and over, and it’s not like it is when you’re in college because you’re older then and you’re sort of supposed to be gone from them."
Skoleflinke, tenksomme, fjortenårige Lee Fiora reiser fra familien for å begynne på den dyre og prestisjetunge pensjonatskolen Ault på USAs østkyst. Hun klassereiser og forlater sin middelklassebakgrunn og trer inn i en ivy league-verden som hun forsøker å løse kodene i. Hun skammer seg over at hun er der på stipend, og at hun ikke er rik, og beveger seg stort sett hele tiden i bakgrunnen og på tå hev for ikke å skille seg ut. Hun holder seg unna fester og sammenkomster og sitter inne på rommet og tenker på seg selv og sitt og hva alle andre må tro om henne.
Det er en voksen Lee som forteller og av og til skinner det gjennom en sårhet over det forgjengelige ved tenåringstiden. Sitatet under viser noe av dette, synes jeg:
"(…) and Jean Kohlhepp said - she wasn’t crooning, she said it plainly - "I just want this to be over with." Now I think, Jean. Jean! You got your wish. The fire drill is finished, but so is everything else. Did we believe we could pick and choose what passed quickly? Today, even the boring parts, even when it was freezing outside and half of the girls were barefoot - all of it was a long time ago."
Jeg har ledd, grått og fått helt hetta av prep, men jeg liker den utrolig godt. Jeg tror alle kan kjenne seg igjen i Lees forvirrede tenåringsangst. Den har kommet på norsk med tittelen Klasse.
Dagens dikt er et av de vakreste jeg vet. Skrevet av Kolbein Falkeid.
Det er langt mellom venner
Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.
Aftenposten har en språktest i dag. Kan anbefales om:
1) du vil kartlegge språkblomstene dine
2) du har tid du må fylle
3) du ikke gidder det du skulle gjort
Jeg er fornøyd med mine 11 av 12. Hvordan blir dine resultater?
For en tid tilbake skrev jeg svært rosende om The book thief av Marcus Zuzak. Og nå ser det virkelig ut til at den kommer på norsk på Damm forlag, men også i bokklubben snart.
En lykkedag for alle som ikke orker å lese den på engelsk. Løp og kjøp. Eller eventuelt: Klikk og kjøp.
For ikke lenge siden hadde Bokhora en post hvor man skulle lage en liste over fem bøker man har et nostalgisk forhold til.
Min liste blir nok flest barnebøker, og ser slik ut:
Hvordan ser din liste ut?
Sara Gruen - Water for Elephants
Jeg har skrevet om det før - at det ikke er rettferdig for en hvilken som helst bok å etterfølge en sånn uovertruffen leseopplevelse som for eksempel Poisonwood bible. Uansett hvor god boken er, vil den stå fullstendig i skyggen av den boken jeg leste like før.
Og det er vel det som dessverre skjedde med Water for Elephants. Vi følger en ung mann som, etter at livet hans går litt over styr, slenger seg med et sirkus. Historien er satt i et sirkusmiljø, og vi følger denne mannen delvis i mellomkrigstidens sirkusliv, og delvis etter at han har blitt 93 år, og sitter på gamlehjem. Delene som skildrer mannen på gamlehjemmet er riktignok ganske godt skrevet, men også temmelig irriterende fordi de blir for mange. Jeg leser jo tross alt boken for å få med meg mest mulig om sirkusmiljøet, og ikke for å lese om gamle mennesker på sykehjem.
Historien er god den, men personene blir dessverre litt todimensjonale, og igjen vil jeg beskylde Poisonwood Bible for å ødelegge. Boken har nydelige fotografier som illustrasjon, og det fungerer veldig godt at hvert (?) kapittel begynner med et foto. Det eneste jeg savner er en eller annen undertekst som kan forklare meg litt mer av hva vi ser, men det ville kanskje tatt bort noe av fiksjonen? Jeg vet ikke.
Men det er da noe med sirkuslivet som er interessant, og om det er noe som fengsler meg i denne boken, er det det. Boken vekker i alle fall interessen for å lese mer om sirkus og side shows, det er helt klart.
I går ble Bookerprisens langliste annonsert, og jeg kan ikke skryte på meg å ha lest noen av bøkene. Men jeg har i det minste hørt om flere av dem.
Nicola Barker: Darkmans
Edward Docx: Self Help
Tan Twan Eng: The Gift Of Rain
Anne Enright: The Gathering
Mohsin Hamid: The Reluctant Fundamentalist
Peter Ho Davies : The Welsh Girl
Lloyd Jones : Mister Pip
Nikita Lalwani: Gifted
Ian McEwan: On Chesil Beach
Catherine O’Flynn: What Was Lost
Michael Redhill: Consolation
Indra Sinha: Animal’s People
A.N.Wilson: Winnie & Wolf
Har du lest noen av dem?
Barbara Kingsolver - The Poisonwood Bible
Det har tatt litt tid å lese denne, men det har vært verdt hvert minutt av tiden. Jeg lurer på hvorfor jeg har ventet helt fra jul med å lese denne edelstenen av en bok, for denne er ganske sikkert blant mine ti favoritter.
The Poisonwood Bible, utgitt på norsk i 2000 som Gifttreet, følger baptistpresten Nathan Price og familien hans på misjonsoppdraget deres i Belgisk Kongo i perioden 1959-1961. Bakteppet er frigjøringskampen til Belgisk Kongo, og storpolitikken som får så stor innvirkning på den lille amerikanske familien. Hovedvekten av romanen skildrer det som skjer i de 17 månedene i landsbyen Kilanga, men vi følger familien i tre tiår fram mot 90-tallet. Historien fortelles av moren i familien, Orleanna, og hennes fire døtre Rachel, Leah, Adah og Ruth-May. Døtrene er svært forskjellige og opplever møtet med Afrika på forskjellige måter, noe som formidles veldig godt. Leah er kanskje den vi kommer nærmest og som vi følger tettest. Men Leah på sitt vis kommer nær menneskene i landsbyene, blir den ene søsteren Rachels nesten totale mangel på forståelse for landsbyboerne, og senere også andre afrikanere en ganske grell kontrast. Hun er helt på utsiden det virker også som om hun bare ikke utvikler seg gjennom romanen. Hun var bare for inngrodd i rasetenkningen i Georgia på 1950-tallet.
Boken er drivende godt skrevet. Språket er fantastisk, og skildringene er så gode at jeg nesten tror jeg har sett det jeg har lest. Den er spennende og medrivende. tragisk og vakkert. Jeg kan egentlig ikke få fullrost denne romanen, jeg håper bare flest mulig leser den.
