Jonathan Safran Foer - Ekstremt høyt & utrolig nært
Hvorfor det har tatt meg så lang tid å lese denne, vet jeg ikke. Jeg har måttet levere den inn på biblioteket en gang før og denne gangen er jeg også på tredje og siste fornyelse. Jeg burde bare ha lest den ut med en gang. Den er tekstmessig sett ganske lettfordøyelig, men tematisk svært trist.
Vi møter Oskar Shell, 8-9 år, som mistet faren sin under angrepet på World Trade Center 11. september 2001. Oskar er et barn som nok er litt uvanlig. Han titulerer seg slik: Oppfinner, smykkedesigner, gullsmed, amatørentomolog, frankofil, veganer, origamist, pasifist, perkusjonist, amatørastronom, datakonsulent, amatørarkeolog. Og han er i sannhet en gluping, men på en litt underlig måte. Han kan masse, men vet ikke hva Depresjonen var. Men sånn er det kanskje når man er en så ung gluping?
Men Oskar har en hemmelighet. På morgenen 11. september la faren igjen fem telefonsvarerbeskjeder. Oskar kjøper en ny telefon for å spare moren for disse beskjedene, og når han finner en konvolutt med en nøkkel, begir han seg ut på leting etter noen som kan fortelle ham mer om faren hans.
Vi møter også bestemoren og bestefaren som bodde i Dresden, men som mistet alle de kjente under bombingen. De møtes igjen i New York og får aldri helt til å trøste hverandre. Når bestemoren blir gravid forsvinner bestefaren. Det handler mye om tap, savn og sorg, og det er drivende godt skrevet. Foer skriver genialt om traumet man kunne få av 11.9, uten at det blir lagt til politiske under- og overtoner.
Boken har bilder, av og til er de viktige, som de tyve siste, men ofte blir det neste en smule klissete, og jeg kan ikke helt si jeg forstår hvorfor de skal være der.









































Russell Hoban: The mouse and his child






































Jag har läst Everything is illuminated av Safran Foer, efter att jag läst recension efter recension som prisade den. Å vad besviken jag blev! En förutsägbar, icke-trovärdig historia, skriven med alltför litet respekt för sina figurer. Den försökte nog vara folklig i Isaac Bashevis Singers stil, men misslyckas fatalt. Den har ingen själ, är bara skriven som författarens egotripp i mina ögon. Därför känner jag mig avskräckt inför att läsa fler böcker av honom, även om storyn i Extremely high… verkar intressant.
Comment by Jenny B — June 25, 2007 @ 9:34 am