Bookhouse girls

Hva skjedde egentlig siste dag? Jeg hadde endelig fri og kunne gå på alt. Intet mindre. Dagen begynte med et foredrag om et nyere verk, Solaris korrigert av Øyvind Rimbereid, fra kanon som ble offentliggjort tidligere i uken. Et ambisiøst prosjekt fra år 2480, og skrevet på et slags underlig babelsk vestnorsk, en blanding av tysk, nederlandsk, norsk og engelsk. Jeg fikk ikke tatt bildet av foredrager, ser det ut til i ettertid, men jeg har tatt en mengde bilder av stedets lysekrone.

Jeg gikk tidlig derfra, og fikk en mengde irriterte blikk. Med rette - jeg burde visst bedre. I Søndre Park ble Marit Kaldhol og Ivo de Figueiredo intervjuet av Magnhild Bruheim om grensegangen det er når man skriver om et liv - kan man bli utro mot det livet man skriver om? På dette tidspunktet hadde hodet mitt gått i tåkemodus, og jeg husker ikke så mye glupt jeg kan rapportere dessverre.

Videre så jeg Sigrid Combüchen som snakket om hva Hamsun var tro mot. Jeg blir alltid så glad av å se mennesker ha et helt foredrag i hodet sitt, som det klarer å formidle uten manus og 1,5 mill transparenter eller en eviglang power point-presentasjon. Etter dette var det diktlesing av Geir Uthaug, Torild Wardenær og Sigbjørn Skåden, sistnevnte var nominert til Nordisk råds litteraturpris med sin diktsamling Skuovvadeddjiin gongas (Skomakernes konge)  - en episk lyrisk bok med handling fra mellomkrigstidens Ofoten, men som likevel støtter seg på den europeiske myten om den evige jøde.

Les mer om Sigbjørn Skåden her og her. Den egentlige grunnen til at jeg gikk hit var å høre Sigbjørn, det skal jeg gladelig innrømme. Etter hans lesning ble han joiket av en mann jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på.

Dagen hadde også et samisk preg videre. Som takk til de frivillige fikk vi en konsert med Niko Valkeapäa. Niko Valkeapää fikk spelemannsprisen for den første platen sin, og det er ikke rart, for musikken var så usannsynlig vakker. Lavmælt og nydelig, tåredryppende fin. Jeg skulle bare ønske jeg kunne forstått tekstene, skulle ønske jeg kunne samisk. Niko Valkeapää er et virkelig tips altså. Sjekk musikken og finn ut når han spiller i nærheten av deg neste gang.

Over: Niko Valkeapää med musikerene Per Willy Aaserud og Georg Buljo under Sigrid Undsets strege blikk.

Siste post, for meg, var en debatt ledet av Erling Lægreid, hvor Vigdis Hjort, Wencke Müleisen, Lene Therese Teigen, samt en annen kvinne jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på. Tema: Vår tids syn på utroskap. Høres det interessant ut? Kanskje ikke egentlig, men jammen var det det, altså. Jeg er veldig glad jeg gikk dit.

Og så var årets festival over. Det er alltid rart ved avslutningen av noe så intenst. Nostalgien våkner jo. Jeg lurer litt på hva som vil stå tilbake? Sikkert Maja Lee Langvad, Marina Lowden og Kersti Ståbi. Og en dyr festival ble det - fire cd-er kjøpt, og når Valkyrien Allstars kommer med sin debut i oktober blir det jo en til. Dessuten er det mange bøker må jeg sjekke ut også. Altså en ypperlig festival.

Et utsnitt av et svært nedkskrevet program. Jeg er sikker på at ingen, utenom meg selv, og knapt det, kan forstå et kvidder av notatene mine.