KnausgårdDet har tatt litt tid for å si det sånn. Fem hundre og nesten seksti sider tar tid, men Knausgård skriver så vakkert. Man dukker ned i det vakre språket og plutselig har man lest noen hundre av sidene. Men jeg strevde med å komme i gang, de første femti sidene var en stor terskel, flere ganger. Tidvis var det også sekvenser som var litt tyngre å komme gjennom. Et par-tre steder er den essayistiske fortellingen om englenes historie fra syndefallet og fram til 1600-tallet, som er hovedfortellingen i boken, litt for tungfordøyelig for meg. Men den er verdt det. Romanen inneholder også gjenfortalte historier fra Bibelen. Blant annet Lots og Noas historier. Men aller best av disse synes jeg fortellingen om Kain og Abel er. En liten mini-roman i seg selv.

Karl Ove Knaugsgårds debutroman, Ute av verden, likte jeg svært, svært god, selv om den plaget meg. For Knausgård plager leseren, og det har vi så evig godt av. Om det er hovedpersonen fra denne boken, Henrik Vankel, som skriver den essayistiske fortellingen om englene, er ikke sagt, men det er nærliggende, og han dukker opp mot slutten av romanen, i et selvpålagt skammens og skyldens eksil.

Og jammen vil jeg ikke, når jeg har lest ferdig koloss nr. to, lese mer om Henrik Vankel.  

(En liten personlig notis: Knausgårds engleforsker besøker på et tidspunkt Capella delli Scrovegni i Padua. Kapellet har noen av de vakreste og mest fargesterke fresker jeg har sett. Byen Padua er i seg selv ikke noe å skryte av, men Capella delli Scrovegni og det gamle universitetet er verdt turen.)