The short day dyingSusan Hill ga bort ti eksemplarer av denne boken etter at hun selv hadde lest og likt den, og det forstår jeg godt, for denne boken har jeg lyst til å få så mange som mulig til å lese.

At den er et debutantverk, er nesten vanskelig å forstå - boken er fullendt og finslipt, og så vakker. Peter Hobbs har skrevet lekpredikanten og smedlærlingen Charles Wenmomoths personlige dagbok for året 1870. Ordet er hele tiden Charles’, noe språket gjenspeiler. Det er ikke et lærd språk, mange setninger skrives i samme, og det mangler fullstendig kommaer. Visstnok er språket inspirert av Bibelen og Hobbs egen oldefars dagbøker. Det er ikke fullstendig stream of consciousness, men ikke helt lettlest likevel. Det tok meg litt tid å komme i gang med boken på grunn av det, men jammen er jeg glad jeg klarte å knekke ‘koden’. Skrivemåten gjør sitt til at lesetempoet holdes nede, og det fortjener virkelig historien. Alle ordene er viktige her, selv om den ytre handlingen ikke er så stor.

Charles er ivrig i troen og bruker søndagen og all fritid til å gå store avstander for å preke, besøke syke og døende, og for å henge opp pamfletter for å frelse flest mulig sjeler. Spesielt setter han pris på å besøke blinde og syke Harriet French. Charles ønsker så inderlig å hjelpe menneskene, men han fortår dem ikke, og han forstår vel heller ikke sine egne føleser. Vi møter ham i en krise - i tvilen på Gud og egen tro, og i fortvilelsen over sin materielle stand. Han går og går i det vakre landskapet og søker Gud. Naturen er viktig for Charles, og den er utrolig vakkert beskrevet i boken.

Konklusjon? Les den!

Soundtrack: Sufjan Stevens’ Seven Swans føltes som et riktig valg som soundtrack. Seven Swans er kanskje Sufjans vakreste utgivelse, siden han faktisk har klart å begrense uttrykket sitt noe. Den er lavmelt og full av bibelske under- og overtoner.