Til SibirFor en tid siden leste jeg en stor del av Ut og stjæle hester av Per Petterson, men jeg ble aldri ferdig med den. Det var ikke det at den ikke fenget meg, for den er virkelig bra, men jeg mistet en brødskive med makrell i tomat opp-ned i den, og det bærer den fremdeles preg av. Boken har jo tørket nå, men fiskelukten hang i alle fall ved sist jeg sjekket. Fordelen med det svært synlige makrellsølet, er at jeg i det minste vet hvor langt jeg kom.

I går, og med mer hell, leste jeg Til Sibir, som Per Petterson ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 1997. Fortelleren er en navnløs eldre kvinne, som ser tilbake, og vi følger henne fra hun er omtrent syv til hun er 23. Hun vokser opp i ikke spesielt rikt håndverkerhjem i en by ikke nord i Danmark. Hun er svært nært knyttet til sin bror, som på mange måter er en rak motsetningen av henne selv; Jesper ønsker seg til Marokko, selv vil hun reise til Sibir. Jeg liker godt skildringene av bylivet i mellomkrigstiden, av barndomsskildringene og forholdet til broren. Av klassekamp og motstandskamp, som gjør at Jesper må reise under krigen. Hun knytter seg ikke slik til andre mennesker som hun gjør til ham, hun er steil og sterk, og kanskje litt kald - av og til virker det som om hun ser på andre mennesker med forakt.

Helt klart en lesbar bok, men jeg ville nok ikke gitt den toppkarakter.

___________________________

Oppdatering:
Les også Dagbladets svært positive omtale her, og VGs litt mer lunkne her.