Measuring the worldVed en eventuell årsgjennomgang av årets bøker, vil denne boken antagelig vinne i kategorien "årets omslag". Jeg synes det er så fint! Det har kommet en annet omslag også, et blassere og mer kjedelig, og det er jeg jo glad for at jeg ikke kjøpte.

Når jeg leser om forfatteren, Daniel Kehlmann, lurer jeg virkelig på hva i alle vide verden jeg har brukt livet mitt til. Han er på min alder, og ga ut sin første bok i en alder av 22. Han har skrevet fem romaner, en novellesamling, samt en bok med essays, samt en doktorgrad om det sublime i Kants verker, ja, etter først å ha studert litteratur og filosofi, selvsagt. Og hva har jeg gjort? Gitt ut fire dikt i en obskur antologi jeg ikke vil offentliggjøre navnet på på alt i verden? Drukket øl i studentforeninger? Nok om det. Virkelig nok om det.

Bokens tema høres vel ikke altfor friskt ut: Møt to tyske vitenskapsfolk på begynnelsen av 1800-tallet, en av dem et matematisk geni og astronom, Carl Friedrich Gauss, den andre naturforsker, geograf og oppdagelsesreisende Alexander von Humboldt (eller Friedrich Wilhelm Heinrich Alexander Freiherr von Humboldt, som han egentlig heter. Intet mindre.). Det er morsommere enn det høres ut.

Vi følger vitenskapsmennenes parallelle liv, som har lite annet felles en perioden de lever i og at de er nettopp eksentriske vitenskapsmenn. Humboldt legger ut på en oppdagelsesreise, sammen med sin kompanjong Bonpland, blant annet til Amazonas og Orinoco, for å kartlegge, måle og klassifisere alt han finner. Han klatrer fjell og vulkaner, går inn i alle huler han finner, smaker på ting og stjeler mumier. Skikkelsen Bonpland er et genialt fortellerteknisk grep, synes jeg. Humboldts tyskhet blir veldig tysk i Bonplands franske øyne, mens Bonpland selv ofte bare leter etter neste nyp.

Gauss har en helt annen vinkling på verden. Matematikkens prins, som han ble kalt i samtiden, er på ingen måte født som prins, men som bonde. Han irriterer seg over alle mennesker, de tenker så sakte, og han har ganske enkelt ikke et omgjengelig lynne, han er intolerant og nedlatende. Han hundser sin sønn Eugen, som han også har som landmålingsassistent, er utro mot sin kone og er ellers ganske selvopptatt. I motesetning til Humboldt reiser han ikke. Helst ikke utenfor stuedøren.

Kehlmann beskriver sine figurer med vidd og humor, og han treffer nok både tiden han beskriver og menneskene ganske godt. Han skriver lekent og lett om tunge, filosofiske tema. Men jeg tror ikke vi alltid skal stole på Kehlmann, for plutselig dukker det opp elementer som et romskip, eller et havmonster, og han forteller oss det med en like stor selvfølge som han forteller om en senil Kant.

Om jeg skal trekke fram et sitat, må det være det følgende, et helt genialt avsnitt, hvor Humboldt får lov til å sparke litt mot forfatteren Kehlmann:
"Artists were too quick to forget their task, which was to depict reality. Artists held deviation to be a strength, but invention confused people, stylization falsified the world. Take stage sets, which didn’t even try to disguise the fact that they were made of cardboard, English paintings, with backgrounds swimming in an oily soup, novels that wandered off into lying fables because the author tied his face inventions to the names of real historical personages."

Boken har solgt over en million i Tyskland og er oversattt til tyve språk, men så vidt jeg vet er den ikke oversatt til norsk ennå. Jeg håper noen er i ferd med å gjøre det, for den er ganske så morsom og bør leses av flere.