Høytleseren - Bernhard Schlink
I forrige uke var jeg på et foredrag med en svensk universitetslektor i rettsvitenskap, Leif Alsheimer*, som startet et obligatorisk kurs i skjønnlitteratur for sine studenter. Bakgrunnen for litteraturstudiet var å få øvet studentenes evne til abstrakt tenkning, deres innlevelse og empati. I tillegg mente han at litteraturstudiene ville gi evner i kritisk tenkning og forståelse av samfunnsutviklingen, samt bedre språk. Intervju med Leif Alsheimer kan du se her.
Bakgrunnen for at jeg skriver om dette nå, er at han anbefalte en bråte bøker under foredraget sitt. "Har dere lest denne? Ikke? Denne? Ikke den heller?" Jeg følte meg som om jeg var en av studentene hans, en av de som lurte på om the Kafkas virkelig var et band, og bestemte meg derfor for å lese i det minste en av bøkene han snakket om. Det ble Bernhard Schlinks Høytleseren, som jeg til alt overmål fant på tilbud på Tronsmo, Oslos beste bokhandel.
Frode Grytten skrev, på Bergens offentlige biblioteks hjemmesider, følgende: "Forresten: et lite tips på tampen: Bernhard Schlink sin bok Høytleseren kom for noen år siden på norsk. Den er fin. Men jeg skal ikke si noe om den. Og ikke les baksideteksten! Den ødelegger alt. Bare les boken!" Alsheimer sa det samme: Ikke les baksiden, bare les boken. Problemet blir å omtale en bok uten å si noe om hva den handler om.
Jeg skal derfor bare skrive litt:
Romanen handler om Michael Berg, i begynnelsen 15 år, som innleder et hemmelig forhold til en voksen kvinne, Hanna. Hanna forsvinner etter noe sånt som et halvt års noe turbulent forhold, og etterlater Michael uten et ord til avskjed. Michael møter henne igjen senere i livet under ganske andre omstendigheter.
Den tok meg nok ikke med den store stormen, må jeg innrømme, selv om det virkelig er passasjer som er virkelig gode. Et av hovedtemaene synes jeg forfatteren har reflektert godt over, men jeg vil ikke si for mye om det her og nå. Hovedpersonen Michael virker rett og slett ganske grunn, spesielt som voksen, ungdomsskildringen av ham er noe bedre. En kanskje litt opphauset bok, som i sin tid var en av Oprahs bokklubb.
_______________________________
*Jeg håper jeg vil bli tilgitt for at jeg stadig fniser litt av etternavnet hans.









































Russell Hoban: The mouse and his child






































Åh, eg hugsar den. Ganske grei bok.
Comment by Avil — April 24, 2007 @ 4:29 pm
Jeg hadde store forventninger til denne etter å ha lest flere rosende omtaler, men jeg ble ganske skuffet. Synes den var tam og litt kjedelig, absolutt ikke den skjellsettende leseopplevelsen som alle skulle ha det til. Helt grei bok, men jeg er lei av å kaste bort tid på bøker som ikke er veldig bra…
Comment by marte — April 25, 2007 @ 8:56 am
Det er nettopp det - den er ganske grei, men ikke så veldig mye mer.
Comment by Siri — April 25, 2007 @ 8:58 am
Jeg så at Susan Hill hadde postet om noen nye utgivelser som hun hadde lest, og som bare var “helt greie”. Men hun ville ikke si hvilke bøker det gjaldt, nekter å poste negative omtaler av bøker… Irriterende, jeg vil jo gjerne få tips om hvilke bøker jeg ikke trenger å kaste bort tid på - ikke bare hva jeg må lese. Anbefalinger finnes det jo nok av (laaaang leseliste!), hadde vært fint å kunne stryke noen også.
Comment by marte — April 25, 2007 @ 9:17 am
Sånt synes jeg er er litt dumt. Men jeg kan jo forstå henne - forskjellen mellom henne (forfatter) og meg (vanlig dødelig) er jo ganske stor. Om hun sier noe negativt om bøker, kan hun sikkert såre kolleger, og det er jo ikke bra.
Comment by Siri — April 25, 2007 @ 9:29 am