Noe må det jo være med denne boken, vel? En hel verden av lesere har trykket boken til sitt bryst, den har solgt enormt. Men som alltid synes jeg denne typen overroste bøker blir noe skuffende når jeg leser dem. Joda, noe er det jo, for jeg satt lenge oppe i natt jeg også, selv om jeg hadde noen innvendinger underveis. Og mest mot slutten. Men aller først - om handlingen:

Vi følger hovedpersonen Amir i en priviligert barndom på 70-tallet i Kabul, et Kabul før monarkiet blir styrtet, før russerne invaderer og før byen blir bombet i stykker og knust. Amirs mor døde under fødselen, og Amir vokser opp sammen med faren og tjeneren deres og dennes sønn, Hassan. Forholdet til faren preges av Amirs utilstrekkelighet og ønske om farens gunst, som han føler kommer Hassan til gode. Etter en drageflygerkonkurranse, som Amir har vunnet, blir Hassan misbrukt grovt, og Amir, som ser hendelsen, griper ikke inn, noe som skal følge ham gjennom hele livet. I kjølvannet av dette gjør Amir virkelig stygge ting, som driver tjeneren og Hassan vekk fra huset. 

Tiden går og Amir og faren flykter til USA og får opphold der. Amir utdanner seg og gifter seg, og lever med sin skyld, skam og bot, som er de virkelig store temaene i boken, uten at jeg føler annet enn at vi skraper på oversiden av viktige temaer. I 2001 får Amir en beskjed fra en bekjent i Peshawar om at han kan gjøre opp for seg, og han reiser tilbake til et mørbanket Kabul.  

Det finnes irritasjonsmomenter her, altså. Blant annet et svært usannsynlig sammentreff på slutten. Overtydelig og overdrevent. Og rent skriveteknisk blir jeg også gal av gjentagelser, og det er det en god del av i denne boken. Jeg liker så dårlig at forfatteren antar at jeg ikke husker det jeg har lest for bare en halv time siden. Gjentagelser av episoder, talemåter og annet. Setningen "The wars had made fathers a rare commodity in Afghanistan" er bra den, det syntes nok forfatteren selv også, for den gjentas senere, og det er temmelig irriterende. Kill your darlings, eller i alle fall ikke gjenta dem.

Det beste for meg personlig er at jeg føler jeg lærer litt om et land vi vet lite om, og det vi vet er om krigshandlinger og okkupasjon, vi vet lite om livet før monarkiets fall. Jeg har i og for seg lyst til å lese mer om Afghanistan, kjenner jeg, men jeg leser nok ikke denne opp igjen.