På forsiden av Kite Runner, som jeg har liggende i lesebunken, skriver Isabel Allende (som jeg ellers ikke setter som noen stjerneplass, bare sånn at det er sagt): "It was so poweful that for a long time after, everything I read seemed bland." Og noe sånt som dette har nok Vanære også blitt utsatt for, kan jeg tenke meg.

For boken er god den. Bokens hovedperson David Laurie er en professor, som underviser sine uinspirerte studenter, og som det stort sett virker som kjeder seg gjennom eksistensen, men som innleder et forhold til en av studentene sine. Det kan jo ikke gå bra, og det gjør det heller ikke, hun anmelder ham, og han må slutte i jobben. Han reiser så til datteren sin, Lucy, som bor på en gård på landet. Generasjonskløften mellom Lycy og David gjør seg gjellende, ikke minst etter et voldelig overfall.

Det er vanære og skam og soning her. I mange plan. Om det sårbare og vonde prosessen Sør-Afrika må igjennom.

Jeg er redd jeg hadde litt høye forventinger, for det er jo stort sett superlativer å finne, men jeg ble ikke helt overbeist over hovedpersonen, David Laurie. Viktigere synes jeg Lucys historie er, og ikke minst Sør-Afrikas historie. Men boken er absolutt leseverdig, men les da ikke The Book Thief først.