Jeg har veldig lenge savnet å lese en bok som beveget meg, en bok jeg ville huske. Og om jeg ikke husker denne boken, må det være noe virkelig galt med hodet mitt. Ikke bare har jeg slept og dratt på den i mange dager, men den har vært inne i hodet mitt på en måte jeg har savnet nå en periode. Man, eller i alle fall jeg, lever og ånder sammen med Liesel, hovedpersonen, og det føler jeg at det ikke er ofte jeg gjør lenger. Jeg levde meg nok mer inn i bøkene da jeg var yngre, og dersom jeg hadde lest denne som ungdom ville jeg nok elsket denne ennå høyre, om mulig. For dette er en bok som også er myntet på ungdom. Den er ganske lett å lese, og det er jo ingen ulempe når den ikke er oversatt til norsk, men tro meg - det kommer nok. Og jeg håper de finner en god oversetter.

Men så om boken: Døden forteller oss historien om en liten by i Tyskland de første årene av andre verdenskrig, en gate, en familie og altså en liten jente, Liesel Meminger. Og Døden som forteller er, i motsetning til det man skulle tro, en kjernekar. Han er lei seg for alle sjelene han må hente, og under krigen er jo det riktig så mange. Og det er så vakkert, så vakkert skrevet.

Det skrives mange vakre ting om bøker, og Liesel stjeler sin første bok under sin egen brors begravelse. Fosterfaren hennes, som er en svært viktig og nydelig skikkelse, lærer henne å lese ved hjelp av denne boken. Jeg skulle virkelig ønske at det fantes en bok som het The gravedigger’s handbook.

Jeg vet ikke helt hvor mye jeg skal si om handlingen videre. Jeg vil ikke avsløre for mye, samtidig som jeg mer enn noe vil at mange skal lese den. Men jeg vil si dette: Dette er en viktig bok i vår tid. Den viser oss litt av hva krig og hjernevask gjør med oss mennesker. Og hva bombene gjør.

Hvis du vil lese mer, foreslår jeg at du leser anmeldelsen i New York times, men først og fremst: Løp til biblioteket eller nettbokhandelen!