Jeg har tidligere skrevet litt om å pakke riktig mengde bøker til en ferie, men jeg må nok innse at jeg har overdrevet en smule denne helgen. Etter opptelling ved hjemkomst hadde jeg åtte - 8 - bøker i bag og håndveske. Temmelig unødvendlig sleping, målet for helgen var venninneprat og tur i skogen. Men på sett og vis er jeg glad jeg slepte på så mange, for da kom jeg jo til å drasse på Mirjam Kristensens bok En ettermiddag om høsten også. En ypperlig avveksling fra en novellesamling jeg kommer tilbake til.

Baksideteksten på omslaget sier det meste: “Hans Olav forsvinner fra Rakel midt i New York.” Genialt - jeg blir ofte sur på omslagene når de enten lover for mye, eller forteller feil ting om romanen. Men dette er altså helt midt i prikk. Egentlig burde jeg sikkert slutte denne omtalen her, kanskje jeg ville vært like genial?

Ekteparet Hans Olav og Rakel er på ferie i New York, og på et besøk på Metropolitan forsvinner Hans Olav fra Rakel, og han kommer ikke tilbake. Han kommer ikke tilbake til hotellet, og Rakel leter i New York, og forsøker å danne seg et bilde av hva som kan ha skjedd. Vi ser hennes skjøre virring og forvirring i situasjonen og handlingslammelsen hun rammes av. Jeg blir helt merkelig revet med av denne boken, jeg har lest den fort og intenst, som man gjør med spennende bøker. Det er underlig for meg at spising og soving og forvirring kan få meg til å lese raskt videre.

Jeg setter Mirjam Kristensens bøker høyt. Til nå har hun gitt ut to sterke, triste skildringer av barn, i tillegg til denne romanen. Jeg synes hun treffer barnestemmene så godt. Spesielt liker jeg De som er ute i regnet, og hun fikk også Tarjei Vesaas’ debutantpris for den første romanen sin, Dagene er gjennomsiktige. Hun skriver veldig godt om savn og sorg, klart, tydelig, og hun gir oss romaner som setter seg, og huskes.