Jeg kan vel knapt skrive noe om Sylvia Plath, eller om Glassklokken, som ikke er skrevet før. Et kjapt søk på internett viser deg omfanget ganske raskt.

Da jeg var på Norli for ikke lenge siden, og gikk og gresset på hyllene, fant jeg ingen bøker av Sylvia Plath på hennes plass på hylla, men i stedet sto det fire biografier om henne der. Og dette er nok ganske symptomatisk. Hun er myteomspunnet og mye av berømmelsen skyldes nok hennes faktiske selvmord, og selvmordet som tema, som man finner igjen i denne romanen og i resten av diktningen hennes.

Jeg fanges jo nesten av den samme syken selv - jeg skriver jo mer om Plath, enn jeg skriver om romanen jeg akkurat har lest. Jeg vil sitere en artikken i AKA i denne artikkelen om Sylvia Plath:

"Kay Redfield Jamison, professor i psykiatri ved Johns Hopkins University i Baltimore, USA, påpeker at Plath ikke er et litterært ikon på grunn av sitt rike språk og metaforer, eller hennes arbeids oppriktighet. Tvert imot hevder han at Plaths appell dessverre hører til det at hun tok livet sitt, noe som ikke er noe å beundre. Mange er langt mer interessert i å lese om Plath, enn å lese hennes egne tekster. Spesielt unge jenter har, i følge Jamison, vanskelig for å komme lenger enn Plaths biografi."

Men altså, om Glassklokken, kan jeg si følgende:
Unge, lovende Esther vinner et stipend og får en spennende sommerjobb ved et magasin i New York. Noe skjer i New York, og Esther føler seg fremmedgjort sine karrieremuligheter og sin hverdag. Hun blir stadig mer deprimert, hun sover ikke, får ikke skrevet romanen hun begynner på, og forsøker flere ganger å ta sitt eget liv. Etter et mislykket forsøk på behandling og elektrosjokk hos en psykiater, blir hun blir til slutt lagt inn på en psykatrisk klinikk og vi følger en gradvis bedring. Jeg skulle gjerne lest denne romanen uten å måtte tenke på Sylvia Plath selv hele tiden, for slutten av boken er ganske optimistisk.

Kuriosa: Jeg må bare sitere wikipedia, "There are also connections between Plath’s life and the Rosenbergs. Plath was subjected to electroshock, and the Rosenbergs were executed in the electric chair. When she committed suicide, she left her two children behind, as did the Rosenbergs." Stort mindre interessante opplysninger kan man nok lete lenge etter.