For en roman! En første-roman som er så stor og så mye, om havet, døden og kjærligheten, faktisk. Om Mattias som ikke vil ta plass, som vil være den usynlige, velfungerende. Om Mattias som har verdens vakreste sangstemme, men som heller vil være gartner. Som mister jobben og ikke takler brudd med kjæresten siden videregående, som stikker av på Færøyene. Og som får plass ved en ettervernsinstitusjon for psykiatriske pasienter, og som jobber seg tilbake til en normal. Som reiser, sammen med hele det psykiatriske kollektivet, i en selvbygget båt til Grenada.

Harstads språk er så klart og tydelig. Han varierer fortellerstilen gjennom boka, treffsikkert. Noen setninger kan gå over sider, uten at jeg egentlig legger merke til at det er ikke er satt punktum, bare en endeløs rekke kommaer. Og det er så mange henvisninger til et barneunivers som treffer meg; det er som trumf-kort, som uansett vil gjøre meg vennlig innstilt, for det er jo min barndoms populærkultur han henviser til. Av og til har Harstad så originale måter å si ting på at jeg blir helt glad. Eksempelvis: "Håret hennes hadde blitt enda kortere i løpet av høsten og vinteren. Det var omtrent bare et rykte igjen."

Boken er lang, det kan jeg ikke skjule, kanskje litt for lang. Men jeg kan ikke for mitt bare liv si hvor han burde kuttet, for da måtte han eventuelt kuttet vekk personer? Hva vet jeg? Jeg tror det er sånn, og bare sånn, denne boken måtte være.

Om å være nummer to i Ordfront på NRK, i mai 2005, følg bruksanvisningen på siden.

I sin egen blogg nevner han en ny bok. Hurra, hei og hopp. Jeg kan ikke vente.