Jeg vet nøyaktig når min begeistring for Johan Harstad begynte. Jeg hørte på en opplesning av en novelle på radio, en fantastisk novelle om en mann i en varmluftsballong. Jeg satte meg ved kjøkkenbordet og holdt radioen i hendene.

Jeg vil ikke si for mye om novellen, den bør bare leses. Den heter til og finnes i Johan Harstad novellesamling Ambulanse. Jeg leste novellesamlingen ikke lenge etter (novelleromanen?) og likte den veldig godt. Så godt at jeg ikke vil nøle med å si at den er av de beste. Anmledelse av den finnes blant annet her, og her. Når jeg nå sitter og blar i den igjen, skjønner jeg at jeg må lese på nytt, og det gjør jeg nesten aldri.

Da den første romanen hans kom i 2005, våget jeg ikke lese den. Den kunne jo ikke være så god som Ambulanse? Men joda. Johan Harstad skriver så godt. Så rent og klart og godt, og nå har jeg våget meg til å lese Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?. Jeg har kommet et stykke ut i boken, og jeg er fanget av Mattias som bare vil være anonym, velfungerende og usynlig. I lesende stund går han langs en vei på Færøyene med blødende knoker og søkkvåte klær.

Stay tuned!