Per Olov Enquists bok om Blanche Wittman og Marie Curie synes jeg nesten det er et under at jeg ikke har brent midtveis i lesingen. Men jeg har nå ikke det, og jeg kan kanskje hindre at noen andre kaster bort noen timer på denne boken.

For den kunne vært så bra. Jeg var så fasinert av nobelprisvinneren Marie Curie da jeg var liten. Og historien om Blanche Wittmann, hysteripasient ved Salpêtrière, og senere Marie Curies assistent, kunne faktisk vært interessant. Men den er ikke det. Eller, la meg omformulere, historien til disse to kvinnene er interessant, den er bare så dårlig fortalt. Kildene er sterke - Marie Curies brev til elskeren og Nobelkomitéens brev til Marie er klare og gode. Enquist bruker også Blanches notatbøker som en viktig kilde, men jeg kan ikke helt si om dette er en faktisk eller en fiktiv kilde.

Boken er så full av gjentagelser, gjentagelser, gjentagelser. Stadige nye innganger til personene, som om ikke forfatteren selv heller ikke klarer å finne ut av hvordan han skal fortelle om disse kvinnene. Det virker som om boken er kladden hans, notatene til en uferdig roman. Og det er stadige og irriterende henvisninger til torsoen i trekassen med hjul. Blanche Wittmann måtte, etter å ha blitt utsatt for stråling i Marie Curies laboratorium, amputere lem etter lem, og det er dette Enquist stadig refererer til. Hele tiden. Igjen og igjen.

Men det er nok tegnsettingen som provoserer meg mest:

"Punktet! som historien ble betraktet fra og ble virkelig! en meter fra bordet der en gang! mens Pierre levde! hun hadde funnet det hemmelighetsfulle stoffet som! og det blå radioaktive lyset! var da ikke dette det riktige punktet for å overvinne skrekken!"

Slike setninger, men flust av utropstegn inne i setningen, og setninger som endes med tre utropstegn!!! Jeg blir syk av sånt. Kursiver og føringer på hvordan jeg skal lese setningen, gjør at jeg føler meg nedvurdert som leser. Slik tegnsetting minner meg litt om den i "Den lukkede bok" av Jette A. Kaarsbøl. La meg få lese setnignene som jeg selv vil!

Det er flere som anmeldte denne boken i sin tid, og jeg tror det kan lønne seg å lese dem for å få litt annen vinkling på boken. Dagbladet, Aftenpostens Oslopuls, NRKs Anne Cathrine Straume og Dagens Næringsliv er noen av dem. Noen av dem likte den til og med.