Erika, Laura og Molly er halvsøstre, med felles far og forskjellige mødre. Erika og Molly bor sammen med mødrene sine, men er på besøk hos faren, Laura og Lauras mor i sommerhuset på Hammarsö.

Farsskikkelsen Isak Lövenstad er sterk, en god farsbeskrivelse, troverdig og fasettert. Som Karine Haaland kanskje ville beskrevet ham: Streng, men urettferdig. Han er ikke en nær far, til det har han satt sin viktige gjerning som lege og professor foran barn og familie, og sin yngste datter Molly, har han mest latt i stikken. Da Mollys mor døde, ville ikke Isak ta i mot henne, men lot henne heller bli boende med en gammel mormor, som vi nesten tror skal sovne når som helst. De flateste skikkelsene i boken er Isaks kvinner, Rosa, Elisabeth og en siste, som jeg rett og slett ikke husker navnet på. For det er Isak som er viktig her. Han ruver i barnas sommre.

Det store temaet her ligger i maktforholdet mellom barn og barn som plager andre barn. Om svik og skyldfølelse. Det handler om Ragnar. Ragnar løper og løper og prøver å slippe unna de andre barna som på ingen måte er snille. Det er veldig sterkt beskrevet dette, sterkt og vondt. Og Ragnar løper dessverre ikke fort nok.

Ullman hopper mellom en beskrivelse av sommerene på den idylliske øya Hammarsö, og livet til Isaks nå voksne døtre. Jeg liker egentlig ikke sånn hopping, men synes det er greit i denne boken. Den er lettlest, men tungfordøyd. Hun bygger oss veldig opp mot en fæl hendelse som skjer sommeren 1979, men så slipper hun oss egentlig litt rett ned. Det ble litt brått for meg.

Boken bør leses, og aller helst på grunn av barndomsbeskrivelsene. Gode skildringer av barneliv.