Bookhouse girls

For en roman! En første-roman som er så stor og så mye, om havet, døden og kjærligheten, faktisk. Om Mattias som ikke vil ta plass, som vil være den usynlige, velfungerende. Om Mattias som har verdens vakreste sangstemme, men som heller vil være gartner. Som mister jobben og ikke takler brudd med kjæresten siden videregående, som stikker av på Færøyene. Og som får plass ved en ettervernsinstitusjon for psykiatriske pasienter, og som jobber seg tilbake til en normal. Som reiser, sammen med hele det psykiatriske kollektivet, i en selvbygget båt til Grenada.

Harstads språk er så klart og tydelig. Han varierer fortellerstilen gjennom boka, treffsikkert. Noen setninger kan gå over sider, uten at jeg egentlig legger merke til at det er ikke er satt punktum, bare en endeløs rekke kommaer. Og det er så mange henvisninger til et barneunivers som treffer meg; det er som trumf-kort, som uansett vil gjøre meg vennlig innstilt, for det er jo min barndoms populærkultur han henviser til. Av og til har Harstad så originale måter å si ting på at jeg blir helt glad. Eksempelvis: "Håret hennes hadde blitt enda kortere i løpet av høsten og vinteren. Det var omtrent bare et rykte igjen."

Boken er lang, det kan jeg ikke skjule, kanskje litt for lang. Men jeg kan ikke for mitt bare liv si hvor han burde kuttet, for da måtte han eventuelt kuttet vekk personer? Hva vet jeg? Jeg tror det er sånn, og bare sånn, denne boken måtte være.

Om å være nummer to i Ordfront på NRK, i mai 2005, følg bruksanvisningen på siden.

I sin egen blogg nevner han en ny bok. Hurra, hei og hopp. Jeg kan ikke vente.

Dagens dikt er fra mesteren, Olav H. Hauge. Jeg vil ikke si mye om det, men det minner litt om meningstettheten i seks-ords-romanene jeg skrev om for en tid tilbake.

Desembermånen 1969
Han løyner stålet
i ei slire av sylv.
Det er blod på eggi.

Jeg vet nøyaktig når min begeistring for Johan Harstad begynte. Jeg hørte på en opplesning av en novelle på radio, en fantastisk novelle om en mann i en varmluftsballong. Jeg satte meg ved kjøkkenbordet og holdt radioen i hendene.

Jeg vil ikke si for mye om novellen, den bør bare leses. Den heter til og finnes i Johan Harstad novellesamling Ambulanse. Jeg leste novellesamlingen ikke lenge etter (novelleromanen?) og likte den veldig godt. Så godt at jeg ikke vil nøle med å si at den er av de beste. Anmledelse av den finnes blant annet her, og her. Når jeg nå sitter og blar i den igjen, skjønner jeg at jeg må lese på nytt, og det gjør jeg nesten aldri.

Da den første romanen hans kom i 2005, våget jeg ikke lese den. Den kunne jo ikke være så god som Ambulanse? Men joda. Johan Harstad skriver så godt. Så rent og klart og godt, og nå har jeg våget meg til å lese Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?. Jeg har kommet et stykke ut i boken, og jeg er fanget av Mattias som bare vil være anonym, velfungerende og usynlig. I lesende stund går han langs en vei på Færøyene med blødende knoker og søkkvåte klær.

Stay tuned!

Jeg har tenkt grundig gjennom mine lesemeritter, og til nå kan jeg nok si, med hånden på hjertet, at jeg har lest noe sånt som tre til fem krimbøker. Ja, i alle fall dersom man ser bort fra Gulltopp, Hardy-guttene og Nancy Drew, eller Nanky Drevv, som jeg trodde hun het, for de regnes vel knapt nok som krim.

Mine krimmeritter er altså som følger; en Agatha Christie-bok, som jeg ikke husker noe som helst av, bortsett fra at det var med en dame som het Tuppence, og at noen ble drept med forgiftet melk. Videre har jeg nok lest en P.J. James, uten at jeg tror det var krim, men kanskje mer framtidsvisjon om mennesker som ikke kan få barn, og den siste krimmen jeg leste var Kerstin Ekmans Hendelser ved vann. Ja, samt noen av bøkene til Alexander McCall Smith om Precious Ramotswe, Botswanas Miss Marple, men jeg vil likevel kalle meg en krim-novise. For jeg trenger altså hjelp, for krim har jo ikke fenget meg. Jeg har nok ikke funnet de riktige forfatterene, eller de riktige historiene, men noen har jo funnet dem, for krim leses jo av så mange.

Så derfor: Dersom du leser krim, håper jeg du kan legge igjen en anbefaing på en god krimbok i kommentarfeltet, så skal jeg gi krimgenren en sjanse til.

I går gikk andre program i årets sesong av Babel, det svenske litteraturprogrammet. Et interessant intervju med Peter Høeg, og ikke minst litt om makten bokbloggere har. Bokhora mener de mislyktes, at de bare sa litt om Amazons overproduktive anmelder og ikke om andre sider av bokbloggingen, som kanskje er det interessante. Og jeg må jo bare si meg enig.

Se bare på Mr. Thundermug, som er en liten, smal bok, som sikkert har fått ganske mye større salg etter at Susan Hill skrev så inderlig om den i en bloggpost. Ja, hun skamroste den nesten. Jeg har i det minste kjøpt den, nettopp fordi Susan Hill skrev om den, og jeg vet om minst en til også, så jeg tror vel ikke man skal undervurdere den makten det ligger i å blogge heller.

Men en oppfordring: Se på Babel. Det er i sum så mye bedre enn Bokprogrammet. Se for eksempel intervjuet med Suzanne Brøgger i sesongens første program. Det er så bra, i motsetning til…, ja, de som har lest denne bloggen en stund vet nok hva jeg sikter til.

Per Olov Enquists bok om Blanche Wittman og Marie Curie synes jeg nesten det er et under at jeg ikke har brent midtveis i lesingen. Men jeg har nå ikke det, og jeg kan kanskje hindre at noen andre kaster bort noen timer på denne boken.

For den kunne vært så bra. Jeg var så fasinert av nobelprisvinneren Marie Curie da jeg var liten. Og historien om Blanche Wittmann, hysteripasient ved Salpêtrière, og senere Marie Curies assistent, kunne faktisk vært interessant. Men den er ikke det. Eller, la meg omformulere, historien til disse to kvinnene er interessant, den er bare så dårlig fortalt. Kildene er sterke - Marie Curies brev til elskeren og Nobelkomitéens brev til Marie er klare og gode. Enquist bruker også Blanches notatbøker som en viktig kilde, men jeg kan ikke helt si om dette er en faktisk eller en fiktiv kilde.

Boken er så full av gjentagelser, gjentagelser, gjentagelser. Stadige nye innganger til personene, som om ikke forfatteren selv heller ikke klarer å finne ut av hvordan han skal fortelle om disse kvinnene. Det virker som om boken er kladden hans, notatene til en uferdig roman. Og det er stadige og irriterende henvisninger til torsoen i trekassen med hjul. Blanche Wittmann måtte, etter å ha blitt utsatt for stråling i Marie Curies laboratorium, amputere lem etter lem, og det er dette Enquist stadig refererer til. Hele tiden. Igjen og igjen.

Men det er nok tegnsettingen som provoserer meg mest:

"Punktet! som historien ble betraktet fra og ble virkelig! en meter fra bordet der en gang! mens Pierre levde! hun hadde funnet det hemmelighetsfulle stoffet som! og det blå radioaktive lyset! var da ikke dette det riktige punktet for å overvinne skrekken!"

Slike setninger, men flust av utropstegn inne i setningen, og setninger som endes med tre utropstegn!!! Jeg blir syk av sånt. Kursiver og føringer på hvordan jeg skal lese setningen, gjør at jeg føler meg nedvurdert som leser. Slik tegnsetting minner meg litt om den i "Den lukkede bok" av Jette A. Kaarsbøl. La meg få lese setnignene som jeg selv vil!

Det er flere som anmeldte denne boken i sin tid, og jeg tror det kan lønne seg å lese dem for å få litt annen vinkling på boken. Dagbladet, Aftenpostens Oslopuls, NRKs Anne Cathrine Straume og Dagens Næringsliv er noen av dem. Noen av dem likte den til og med.

Da jeg kom fra bokhandelen på lørdag, var det noen som lo litt i skjegget og lurte på hvem jeg skulle imponere. Men det er da ikke sånn at jeg har tenkt til å lyve om at jeg har lest disse bøkene, som jeg jo har skrevet om før. Jeg skal blogge om dem etter hvert, og da kan jeg jo ikke lyve.

Dagbladet meldte i går om et til nå ukjent dikt av Sigbjørn Obstfelder. Mer om Obstfelder her.

Da Obstfelder kom med sin første utgivelse "Digte" i 1893, skrev Dagbladet følgende i sin anmeldelse:

"Denne lille Bog blir Aarets største literære Begivenhed i Norge. Ingen Bog vil bli i den Grad Gjenstand for Begejstring og for Spot. Ingen Forfatter udleverer sig saa naivt blottet til Vits-Jægere og Parodi-Magere; ingen taler saa lige lukt ind i Sind, der ejer Bund dyb nok til at fange slig Tale og byde den Gjenklang.

Selv den mindst velvillige Læser maa erkjende den dybe Originalitet i denne Poesi, den ægte Rytme i Versene, den fulde Klang i Ordene, den umiddelbare Kraft i Gjengivelsen af de skiftende Forestillinger."

Jeg synes nyheten om dette diktet kan starte min nye kategori: Dagens dikt.

Der dør blomster i mit sind

Der dør blomster i mit sind, ja
Der dør blomster i mit sind, ja
Der dør blomster, dør.
Kom jeg engang ud herfra, hvad
ville så verden være? Vi er jo selv
verden. Verden er som vi er. Det
er speilrefle[k]sion.
Nat! Du er bange for mig!
Du er bange for den eneste fornuf-
tige her i huset. Hvide nat!
Har du din jomfrudom?
Nat! Du har stjålet. Derfor
går du og lurer i mørke. Du
har stjålet den hvide svane. Du
har stjålet den mægtige klarhed.
Nat! Du har røvet. Du har
røvet min forstand.
Nat! Vorherre er i skyerne.
Er du ræd?

Etter at Petter Schjerven bakte bokstavkjeks sammen med Ingrid Espelid i en episode av Typisk Norsk (bildet er tyvlånt fra NRKs hjemmeside), har savnet etter bokstavkjeks vært ganske stort. Jeg skal ikke påstå at jeg hadde fått med meg at bokstavkjeksene ble borte fra butikkene i 2001, men etter denne bakesekvensen, har jeg virkelig lengtet stort. Jeg har til og med kjøpt Nigellas bokstavformer, slik at jeg en gang i verden kanskje liksom kunne ha bakt bokstavkjeks selv. Leve livsløgnen!

Stor er derfor gleden etter gårsdagens tur på butikken. For hva skuet mitt øye? Den lille bilen full av bokstavkjeks er tilbake! Denne gang i tre modeller, rød, rosa og grønn, samt en spesialutgave med politibilutforming. O’lykke!

Sætre har lagt ut følgende lille snutt om bokstavkjeks og også en liten, kortfattet bokstavkjeksens historie. 

Relevansen for en bokblogg? Tja. Bokstavkjeksene har i det minste pirret en viss språkinteresse hos barn. Og hva med bokstavkjekspoesi? Men konklusjonen er i alle fall at vi bør spise bokstavkjeks, og helst skrive lange romaner med dem, for vi vil jo ikke at bokstavkjeksene skal bli borte igjen, vil vi vel?

Forrige uke var jeg et vinnende quizlag, og premien var virkelig noe å skilte med. Kanskje ikke som aktivia, for jeg må innrømme at jeg ikke er spesielt interessert i Lillehammer bys historie i tre bind + register, men i passiva er det en drøm. I går byttet jeg mursteinene, samt en feilkjøpt julegavebok, i følgende bokstabel.

Altså:

Gavalda, Anna: Saman er ein mindre aleine
Aarø, Selma Lønning: Vill ni åka mera?
Hosseini, Khaled: The kite runner
Blixen, Karen: Babettes gjestebud
Gavalda, Anna: Eg vil at nokon skal vente på meg
Pamuk, Orhan: Det nye livet
Sandel, Cora: Alberte og Jacob, Kranes konditori, samt utvalgte noveller
Keyes, Marian: Anybody out there?

Og jeg har fremdeles 298,- igjen på tilgodelapp.

Jeg presiserer at dette ikke er til forkleinelse for det nok ypperlige verket om Lillehammer bys historie, men jeg er temmelig sikker på at jeg aldri ville komme til å åpne noen av bindene. Av de bøkene jeg nå kan sette inn i hylla, kommer jeg sikkert i det minste til å åpne halvparten.

I morges ventet følgende mail på meg:

"Hei

Nå kan du bestille bøker fra årets Mammut-bokskred.
Bestill nå og motta bøkene like etter startskuddet 5. mars.
Velg blant 830 titler med inntil 80% rabatt.
Bestillinger fra og med kr. 198,- sendes fraktfritt, ellers kr. 29,- i porto.
Du har muligheter for rentefri avbetaling.
Bestiller du før mandag 26. februar, sender vi deg bekreftelse på hvilke bøker du vil motta.

Hilsen bokhandelen hvor du kommer til å bruke resten av den skrantne februarlønna."

Den siste setningen er jo selvsagt ikke bokhandelens ord, men mine egne.

Jeg er så lei av å se Hans Olav Brenner kjøre rundt i bil. Sist slo han seg løs med fly og denne gangen også med t-bane, men herregud, noen bør fortelle ham at det er uinteressant å se ham kjøre rundt.

Nok nå.

Erika, Laura og Molly er halvsøstre, med felles far og forskjellige mødre. Erika og Molly bor sammen med mødrene sine, men er på besøk hos faren, Laura og Lauras mor i sommerhuset på Hammarsö.

Farsskikkelsen Isak Lövenstad er sterk, en god farsbeskrivelse, troverdig og fasettert. Som Karine Haaland kanskje ville beskrevet ham: Streng, men urettferdig. Han er ikke en nær far, til det har han satt sin viktige gjerning som lege og professor foran barn og familie, og sin yngste datter Molly, har han mest latt i stikken. Da Mollys mor døde, ville ikke Isak ta i mot henne, men lot henne heller bli boende med en gammel mormor, som vi nesten tror skal sovne når som helst. De flateste skikkelsene i boken er Isaks kvinner, Rosa, Elisabeth og en siste, som jeg rett og slett ikke husker navnet på. For det er Isak som er viktig her. Han ruver i barnas sommre.

Det store temaet her ligger i maktforholdet mellom barn og barn som plager andre barn. Om svik og skyldfølelse. Det handler om Ragnar. Ragnar løper og løper og prøver å slippe unna de andre barna som på ingen måte er snille. Det er veldig sterkt beskrevet dette, sterkt og vondt. Og Ragnar løper dessverre ikke fort nok.

Ullman hopper mellom en beskrivelse av sommerene på den idylliske øya Hammarsö, og livet til Isaks nå voksne døtre. Jeg liker egentlig ikke sånn hopping, men synes det er greit i denne boken. Den er lettlest, men tungfordøyd. Hun bygger oss veldig opp mot en fæl hendelse som skjer sommeren 1979, men så slipper hun oss egentlig litt rett ned. Det ble litt brått for meg.

Boken bør leses, og aller helst på grunn av barndomsbeskrivelsene. Gode skildringer av barneliv.