Paul Auster selv sier i intervju med Finn Skårderud: "Det er den første boken jeg har skrevet som ikke er drevet av en fortelling. Den er mer som et teaterstykke. De første åtti sidene finner sted på trappen av et stengt hus. Jeg har aldri klart det før. Det var fascinerende og livgivende, å finne et språk som hadde nesten kommet opp før, men ikke så klart som her, med en tragikomisk tone, med en pikaresk tone, å beskrive små, små ting. Det var svært vanskelig å skrive. Noen mente det var en vakker bok. Andre fant den latterlig."

Jeg tilhører til den første gruppen, de som syntes den var vakker. Vi ser verden fra Mr. Bones’ synsvinkel. Mr. Bones er den schizofrene og hjemløse Willy G. Christmas’ følgesvenn. Willy G. Christmas er syk og døende, og venter på å forlate vår verden til fordel for det hinsidige Timbuktu. Men hva med Mr. Bones? Er hunder velkomne i Timbuktu?

I den samme intervjuet med Finn Skårderud sier Paul Auster selv at han tror boken er vanskelig å oversette: 

Jeg tror faktisk at min litteratur ikke er så enkel å oversette. Selv om mine bøker ikke har rukket å bli gamle, er det flere eksempler på, blant annet Italia, at de nå blir nyoversatt. Det var noe de første oversettelsene ikke fikk med seg.

 


- Det schizofrene språket er et sammenbrudd i språket. Logiske nivåer bryter sammen, tegn og referanse kollapser og blir ett, og metaforiske budskap går tapt. Satt på spissen: Den sultne gale kan komme til å spise menyen i stedet for maten.


- Jeg er fascinert av å utforske språkets grenser, av å oppløse det. Jeg liker å rive det opp, snu og bryte det opp verbalt. Jeg undersøker den bokstavelige betydningen. Og med slike interesser lager jeg fælt dårlige vitser."

Og jeg må si det merkes. Underveis i boken tenkte jeg altfor ofte at jeg skulle valgt å lese den på engelsk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bilde tyvlånt fra Dagbladet.