Bookhouse girls

Vakre boken!

Persepolis er Marjane Satrapis grafiske roman (om dette er et norsk begrep er jeg litt usikker på, men det kan vel også kalles tegneserieroman) om egen oppvekst og ungdomstid like før, under og etter revolusjonen i Iran. Den handler også om krigen med Irak, tiden hennes i Østerrike og om hvordan det er å komme tilbake til et strengt fundamentalistisk land med sensur av mennesker og uttrykk. Det er en vakker og klok bok, som potensielt kan lære deg mye om Irans historie og hverdagsliv.

Jeg skrev vakker og klok, og det er den, men den er også morsom og den åpnet virkelig øynene mine. Anbefales på det varmeste! Løp og kjøp, evt. klikk og kjøp!

I England har Museums, Libraries and Archives Council funnet ut at en av fem lyver på seg å ha lest gitte bøker for å virke mer intelligent. Man kan jo spørre seg, som the Observer gjør, om de som lyver om sånt, kanskje vil fortsette å lyve i undersøkelsen. Hvorfor stoppe der, mener jeg. Jeg synes denne kronikken, eller hva det er, er morsom. Vel verdt å lese.

Et annet viktig poeng, også Observers (jeg bare refererer):

"This is very heartening; it means that people still believe it is impressive to have read a lot of books. They haven’t actually read them, but let’s not nitpick."

Hva har så jeg løyet om? Da jeg var 15 og veldig interessert i en Tolkien-fantast, løy jeg om Ringenes herre. Jeg synes å huske at jeg har løyet om å ha lest første bok av Prousts På sporet av den tapte tid, og om man teller bøker som står i hylla, men som fremdeles er urørte, har jeg vel også løyet litt om Ulysses , En passende ung mann og Sataniske vers.

Hvis det er sånn at (minst) en av fem lyver om ha de har lest, vil jeg anta at en og annen av leserne mine også har løyet litt. Kom igjen, det er ikke så farlig: Hva har du løyet om?

Oppdatering: Nå har Dagbladet også skrevet om dette.

I går var det sesongstart på Bokprogrammet. Nrks egen omtale her. Så du på? Det burde du kanskje gjort, for de snakket om viktige ting; hva er litterær kvalitet?

For hva i all verden er det, og ikke minst - hvem skal bestemme det? Er det ni forfattere i det litterære råd i Den norske Forfatterforening? 

Hans Olav Brenner intervjuet Anne Oterholm, formann i Den norske Forfatterforening, og det intervjuet gjorde meg  trist. Oterholm fremsto som ganske usympatisk når hun snakker om at de som skriver *mange* bøker i året ikke har samme interesser som de som skriver færre. Hun sier hun er for solidaritet mellom forfattere, og legger til grunn at forfattere med ulik produskjon, ikke ville ha samme interesse for kulturpolitikk og de samme kulturpolitiske mål. Jeg skjønner ikke hvordan hun kan bestemme at de som blir diskvalifisert bare ikke har samme interesser som de som "slapp gjennom", at de ikke kan vise solidaritet med de som ikke har samme salgstall som serieforfatterne. Det bærer preg av dårlige argumenter.

Programmet går i reprise fredag 19.30. Jeg foreslår at du ser Bokprogrammet framfor Norge Rundt denne fredagen.

Oppdatering:
Det er skrevet mye i avisene. Anne Oterholm ber Frid Ingulstad glemme medlemskap. Les også artikkelen om hvordan Det litterære råd arbeider. I VG vil formann i Norske Barne- og Ungdomsforfattere (NBU) Kari Sverdrup at Den norske Forfatterforening bør slippe inn Ingulstad. Anne Oterholm til VG.

Ja, sånn går nu dagan.

Oppdatering 2:
Serieforfatterne ler av forfatterforeningen.

Det er nå vel ganske klart hvem det skulle være?

Tenk hva Astrid Lindgren har betydd for mengder av barn. Og meg. Jeg skrev selvsagt under på Erlend Loes epost-kampanje for å gi henne Nobels litteraturpris før hun døde. Dessverre fikk hun ingen pris, og jeg husker jeg var veldig trist da hun døde. 

De viktigste bøkene for meg var nok Ronja, Madicken og barna i Bakkebygrenda, men kanskje i sær Brødrene Løvehjerte. Og Emil. Hvordan kan man glemme Emil? Tenk bare på den fantastiske historien om da han ba inn alle fattiglemmene til juleselskap. Det er så vakkert!

Når jeg ser på bibliografien hennes, ser jeg jo at det er så mange figurer jeg ikke har noe stort forhold til; Mesterdetektiven Blomkvist, Kajsa Kavat, Karlsson på taket og Barna i Bråkmakergata. For en skatt hun har laget!

Se forresten denne fine artikkelen i Aftenposten, i sammenheng med at det er hundre år siden hun ble født. Og Astrid Lindgren-hjemmesiden. Neste gang jeg er i Stockholm må jeg jo endelig få sett Junibacken.

Hvilken av figurene hennes er din favoritt?

(Bildet er tyvlånt fra Astrid Lindgren-hjemmesiden.)

For tiden leser jeg for alvor i tre bøker.

1. Halvbroren, Lars Saabye Christensen. Eller leser og leser, jeg lytter. Men jeg lytter med alvor. 
2. Et velsignet barn, Linn Ullmann. Leser og liker. Jeg skriver om den så snart jeg er ferdig.
3. Boken om Blanche og Marie. Per Olof Enquist. Litt sånn innimellom på sengekanten. Dersom jeg hadde tatt i litt og lest med litt interesse, ville jeg vært ferdig for lengst.

Ja, sånn går nu dagan.

Paul Auster selv sier i intervju med Finn Skårderud: "Det er den første boken jeg har skrevet som ikke er drevet av en fortelling. Den er mer som et teaterstykke. De første åtti sidene finner sted på trappen av et stengt hus. Jeg har aldri klart det før. Det var fascinerende og livgivende, å finne et språk som hadde nesten kommet opp før, men ikke så klart som her, med en tragikomisk tone, med en pikaresk tone, å beskrive små, små ting. Det var svært vanskelig å skrive. Noen mente det var en vakker bok. Andre fant den latterlig."

Jeg tilhører til den første gruppen, de som syntes den var vakker. Vi ser verden fra Mr. Bones’ synsvinkel. Mr. Bones er den schizofrene og hjemløse Willy G. Christmas’ følgesvenn. Willy G. Christmas er syk og døende, og venter på å forlate vår verden til fordel for det hinsidige Timbuktu. Men hva med Mr. Bones? Er hunder velkomne i Timbuktu?

I den samme intervjuet med Finn Skårderud sier Paul Auster selv at han tror boken er vanskelig å oversette: