Edvard Hoem skriver en sterk fortelling om Norges siste erkebiskop Olav Engelbrektsson. Han maler et klart og tydelig bilde av et menneske som på et vis levde et fåfengt liv. Olav Engelbrektsson sloss gjennom sitt embede som erkebisp og leder for det norske riksrådet for at Norge skulle være en selvstendig katolsk stat, og feilet.

Da han reiste fra Norge, ble Norge et lydrike under Danmark, og den katolske kirke ble lagt inn under kronen. Reformasjonen kom. Navnet hans skulle ikke lenger nevnes i riket, og minnet om Olav Engelbrektsson har blitt visket ut av de nesten 500 årene som har gått. Det finnes få kilder om Olav Engelbrektsson, men Edvard Hoem bruker det som finnes i krønikene, og forteller oss tydelig når han selv dikter seg inn i Olav Engelbrektssons liv. Jeg tror det er akkurat der denne fortellingen treffer meg. Når han skriver "Da ser eg Olav Engelbrektsson..", tenker jeg at det gjør jammen jeg også.

"Det som der skjedde, ligg i halvmørker, men no har skrivaren levd så lenge saman med desse menneska at han ser dei også no. Dei er alle om bord på den vakre jekta til Vincens (Lunge), og dei seler ein vinterdag frå Fosen."

Edvard Hoem har et vakkert språk, rent og klart. Hadde jeg klart å skrive så vakker nynorsk, ville jeg sporenstreks byttet skriftspråk. Det er noe ved språket hans som treffer meg, som beveger meg, selv om språket er hold nøkternt og handlingspreget.

Og han er en god pedagog - han får meg til å forstå en svært kaotisk periode i norsk historie, reformasjonstiden og dens konflikter. Han forteller om bakgrunnen for blodbadet i Stockholm, der Christian II henrettet 94 svenske adelige og geistelige, om Olavs utdanning i Rostock og hans reise til Roma og jeg føler at jeg forstår.

Jeg vil anbefale på det sterkeste.