Det var spillet jeg fant på Nobelinstituttets sider som minnet meg om at jeg burde lest denne boken for en god stund siden. Og jammen er jeg glad jeg gjorde det nå - jeg tror jeg kan sette denne på topp ti-listen. Det er en urovekkende bok, som jeg tror vil følge meg lenge.

Et fly styrter på en øde øy i Stillehavet og de eneste overlevende er barn som prøver å overleve som best de kan. De forsøker å gjenskape lov, orden, trygghet, og danner seg et slags samfunn med en valgt leder, Ralph. De forsøker også de å holde et bål i live, slik at de kan bli reddet. Og det begynner fint, men litt etter litt endres barna; de blir redde for monstre og samfunnsånden faller litt ut av dem. Samfunnet de har bygget opp går i oppløsning, det danner seg to fraksjoner blant guttene. Det skjer grusomme og groteske ting.

Det gjør vondt å lese denne boken. Jeg satt på toget da jeg leste slutten og jeg skulle ønske jeg ikke hadde vært i nærheten av mennesker, for jeg hadde lyst til å hyle, rase og gråte. Som en av personene i boka har jeg lyst til å gråte over "the end of innocence, the darknes of mans heart". Jeg så plutselig, i innspurten, at knokene mine var hvite fordi jeg holdt boka så hardt.

Anbefales sterkt!