Å, som denne romanen var i vinden, selv lenge før den ble utgitt. Så mye oppstuss, og sikkert en og annen i Akademia som fryktet at de var beskrevet eller nevnt. Helene Uri var titt og ofte i dagspressen og det ble spekulert hit og dit, men dette er langt fra en nøkkelroman.

Handlingen i boken lagt til Universitetet i Oslo ved det fiktive institutt for futuristisk lingvistikk, og hovedpersonene er de unge lingvistene Pål Berntzen og Nanna Klev, samt deres overordnede Edith Rinkel. Pål Berntzen forelsker seg i underskjønne og kloke Nanna Klev. Uri burker en av de vakreste ordene jeg vet når hun beskriver Pål Berntzen forelskelskelse i Nanna Klev - maktstålet. Og språket i denne romanen er i seg selv en god grunn til å lese boken, for det er bra, mangefasettert og konsist.

Derimot synes jeg nok at romanens personer kan bli litt flate. Nanna Klev er jo stort sett vakker og flink, men lite annet. Nynorskfolkene må spille fele på fest, riksmålsfolk har blå dress med tversover osv. Det er litt sjablongaktig og irriterende, men nok del av det satiriske elementet boken har, og som jeg ellers synes Uri treffer godt med.

Boken handler om ambisjoner, om svik, makt og renkespill, alt ganske universelt selv om akkurat denne historien er lagt til Blidern. Jeg tror Uri sier kloke, viktige og veldig gjenkjendelige ting om rykter og renkespill.

Jeg synes nok, som Aftenpostens anmelder, at det er litt for tydelig fra begynnelsen hvem som utnytter hvem, og det store spenningselementet uteblir.

En noe lengre anmeldelse, kan interesserte finne her.