Bookhouse girls

Om noen få dager reiser jeg på en ferietur, fem-seks dager i Roma. I og for seg lite problematikk i det, men spørsmålet jeg stiller meg er hvor mange bøker jeg egentlig trenger. Én bok holder kanskje, vil mange si, men nå holder jeg på på med en, og hva om jeg leser den ut før den lange reisen hjem?

Jeg må derfor ha en bok til. Minst. For hva om den neste boken er gørrkjedelig? Og den neste etter det? Når det er sagt, er det ikke ofte jeg gir opp bøker. Men det kan jo skje. De valgte bøkene må jo ikke være for tunge heller, selv om det kunne løst problemet. En bokmastodont får jeg ikke helt til å gå i gang med på en ferie hvor jeg egentlig skulle gjøre helt andre ting. Og de bør vel være paper back.

Tanumbutikken på flyplassen! Jeg kommer jo garantert til å kjøpe en bok eller to der. Jeg kjenner senebetennelsen komme snikende. Slep&Slit AS.

Det er så mye en stakkars reisende må tenke på.

En tidvis interessant, og skremmende, fortelling fra New Yorks restaurantverden. Anthony Bourdain, selv kokk, har levd livet, tatt dopet, laget maten og forteller om det. Og det er mye morsomt her, mye ekkelt og mye dop og litt sex.

Jeg syntes den første delen av boka var morsom og bra, men så dabbet det veldig av. Omtrent rundt side 183, tror jeg, og da er det veldig langt til 307. Gjespende og irriterende langt til 307. Jeg leste et eller annet sted på nett at den første delen hadde blitt trykket i en avis først, og jeg må si at den første delen virker mye mer gjennomarbeidet. Og mye mer interessant, det må jeg bare si. Jeg skulle ønske jeg hadde sluttet der, men jeg var litt redd for å gå glipp av kommende gullkorn i den siste tredjedelen av boka.

Men det er en klargjørende bok. Nå vet jeg veldig godt at om jeg skulle finne på å få meg en annen utdanning, blir det nok neppe som kokk, selv om det virkelig var drømmen en gang i ungdomen. Jeg har nok ikke utholdenheten og smerteterskelen. Jeg vet også noe om at man ikke bør kjøpe hollandaise-saus, eller ’discount sushi’. Eller sverdfisk. Grøss og gru.

Les til side 200, det holder i lange baner.

Det var spillet jeg fant på Nobelinstituttets sider som minnet meg om at jeg burde lest denne boken for en god stund siden. Og jammen er jeg glad jeg gjorde det nå - jeg tror jeg kan sette denne på topp ti-listen. Det er en urovekkende bok, som jeg tror vil følge meg lenge.

Et fly styrter på en øde øy i Stillehavet og de eneste overlevende er barn som prøver å overleve som best de kan. De forsøker å gjenskape lov, orden, trygghet, og danner seg et slags samfunn med en valgt leder, Ralph. De forsøker også de å holde et bål i live, slik at de kan bli reddet. Og det begynner fint, men litt etter litt endres barna; de blir redde for monstre og samfunnsånden faller litt ut av dem. Samfunnet de har bygget opp går i oppløsning, det danner seg to fraksjoner blant guttene. Det skjer grusomme og groteske ting.

Det gjør vondt å lese denne boken. Jeg satt på toget da jeg leste slutten og jeg skulle ønske jeg ikke hadde vært i nærheten av mennesker, for jeg hadde lyst til å hyle, rase og gråte. Som en av personene i boka har jeg lyst til å gråte over "the end of innocence, the darknes of mans heart". Jeg så plutselig, i innspurten, at knokene mine var hvite fordi jeg holdt boka så hardt.

Anbefales sterkt!

En liten flis av en bok, litt over hundre sider, lest på et blunk.

Ich bin ein Bibliothekar handler om den uselviske og svært puritansk oppdratte Oliver C. Johansson. C-en står for Cromwell. Oliver Cromwell Johansson. Den handler også om konflikten som oppstår i Södertäljes stadsbibliotek når en ny, og markedsrettet, biblioteksjef ansettes.

Jeg ler av Oliver Cromwell Johansson, men egentlig vil jeg nok gråte av ham, for maken til selvutslettelse! Det jeg ler mest av i denne boken er beskrivelsen av Olivers kollega som går helt i fistel over at en forfatter ikke har brukt hele tittelen "Arnold: the education of a bodybuilder" i referanselisten sin, men bare undertittelen "The education of a bodybuilder". Eller Olivers liste over de letteste og de vanskeligste spørsmål han har fått i informasjonsskranken.

Letteste: Finns det någon toalett här?
Vanskeligste: Hur tar jag reda på om min man är otrogen?
Eller: Exakt när skedde Big Bang?
Björn Borg lär ha lånat åtminstone en bok här på stadsbiblioteket. Vilken? Jag vil låna just det exemplaret!
Varför är det så dårlig ventilation här?

Jeg synes boken er ganske søt, og langt fra en virkelig verden.

Å, som denne romanen var i vinden, selv lenge før den ble utgitt. Så mye oppstuss, og sikkert en og annen i Akademia som fryktet at de var beskrevet eller nevnt. Helene Uri var titt og ofte i dagspressen og det ble spekulert hit og dit, men dette er langt fra en nøkkelroman.

Handlingen i boken lagt til Universitetet i Oslo ved det fiktive institutt for futuristisk lingvistikk, og hovedpersonene er de unge lingvistene Pål Berntzen og Nanna Klev, samt deres overordnede Edith Rinkel. Pål Berntzen forelsker seg i underskjønne og kloke Nanna Klev. Uri burker en av de vakreste ordene jeg vet når hun beskriver Pål Berntzen forelskelskelse i Nanna Klev - maktstålet. Og språket i denne romanen er i seg selv en god grunn til å lese boken, for det er bra, mangefasettert og konsist.

Derimot synes jeg nok at romanens personer kan bli litt flate. Nanna Klev er jo stort sett vakker og flink, men lite annet. Nynorskfolkene må spille fele på fest, riksmålsfolk har blå dress med tversover osv. Det er litt sjablongaktig og irriterende, men nok del av det satiriske elementet boken har, og som jeg ellers synes Uri treffer godt med.

Boken handler om ambisjoner, om svik, makt og renkespill, alt ganske universelt selv om akkurat denne historien er lagt til Blidern. Jeg tror Uri sier kloke, viktige og veldig gjenkjendelige ting om rykter og renkespill.

Jeg synes nok, som Aftenpostens anmelder, at det er litt for tydelig fra begynnelsen hvem som utnytter hvem, og det store spenningselementet uteblir.

En noe lengre anmeldelse, kan interesserte finne her.