Hundre års ensomhet

Hundre års ensomhet handler om familien Buendia og den fiktive columbianske landsbyen Macondo. Forlagssentralen skriver: "Vi følger landsbyens og familiens historie gjennom 100 år, og fortellingen blir til det colombianske folks historie under borgerkrigene på 1800-og 1900-tallet og til Latin-Amerikas og den 3. verdens historie." Joda.

Den er kompakt, full av historier, rariteter, sammensurier, magi og godt språk. Den er komplisert, ikke minst fordi forfatteren har latt seg bruke omtrent fire navn som han har gitt til alle karakterer i boka. Heldigvis finnes det slektstrær og oversikter på nett, ellers kan man fort gå seg vil.

Det tok meg ikke hundre år, selv om det av og til føltes det slik. Denne boken ble litt som å spise kokte gulrøtter - jeg måtte gjennom, og som på sikt sikkert er bra for meg. Jeg syntes det var slitsomt å miste tråden fordi jeg mistet en setning, og så måtte gå tilbake for å finne ut "åja, så det er han som er død? Jøss, det var da en måte å dø på!" For om man hopper over en setning kan man ha mistet mye viktig informasjon, ofte har jeg måttet lese avsnitt på nytt og på nytt. Man må være våken, klar i hodet og helst alene i rommet.

At jeg ikke jubler fra bunnen av lungene mine, kan vel være fordi jeg ikke har løst den sør-amerikanske koden? Sånn snirkle-snirkle blir litt for mye for meg. På bokklubbens sider er det leseranmeldelser, og de er unisont positive. Kanskje dere heller bør lese de anmeldelsene, og ikke denne?

Men til tross for mine innsigelser, er jeg altså likevel glad jeg har lest den.