Det er nå en gang en navlebesuende geskjeft bibliotekarer bedriver:
Grav fram alt du finner skrevet om bibliotekarer og bøker - og LES! Jeg vet ikke hva denne narsissismen skyldes, og den stiller nok i kategorien yrkesskade, for jeg vet ikke om andre yrkesgrupper som har samme enorme behov for å krampelese alt som er skrevet om dem. Dette føler jeg vi må sette i gang en undersøkelse på.

(En gang satt jeg på toget på vei til et bibliotekkurs av noe slag, og ikke langt fra meg satt en dame og leste Grabben i graven brevid på svensk. Jeg visste med en gang at vi skulle til samme sted.)

Men nå til oppfølgeren av Grabben i graven brevid, Familjegraven: Benny, bonden, og Desirée, bibliotekaren, kommer nå sammen likevel, og kaster seg ut i hverdagen med unger og tjas og mas. Den er lett og tidvis morsom, men jeg synes nok den gjentar de samme problemstillingene som første boken handlet om. Det er gammelt nytt. Men som sagt underholdningsverdien er stor, selv om jeg skulle ønske man kunne harselert mer over klassifikasjon og katalogiseringsregler.

Og jeg var jo forpliktet til å lese den. Jeg har jo til og med lest en Solstad-bok fordi den handler om en bibliotekar.