Russell Hoban: The mouse and his child
Det er ikke ofte jeg leser fantasy, men i det siste har jeg latt tiden min bli befolket (og bealvet) av dverger, drager, snillinger og slemminger. Trilogien Fionavargobelinen, som den heter på dansk, er skrevet av Guy Gavriel Kay. Så vidt meg bekjent er den ikke oversatt til norsk, selv leser jeg på engelsk.
Om trilogien sa Douglas Barbour for the Malahat Review:
If you love this kind of fiction: run, do not walk, to your nearest bookstore and get all three volumes. If you’ve never ventured into fantasy before: try this one; if you don’t like The Fionavar Tapestry, you probably won’t like any of it. But it’s my feeling that The Summer Tree, The Wandering Fire, and The Darkest Road will prove irresistible to anyone who gives them a chance, for they are grand entertainments full of darkest darks and brightest glories, magnificent sacrifices and terrifying victories. What he has done with the tragic and romantic legend of Arthur, Guinevere, and Lancelot is alone enough to win him a place in the pantheon.
Personlig ble jeg satt ut av at Kong Arthur, Guinevere og Lancelot skulle få en så selvsagt del av bøkene. Men nå er det jo også sagt om bøkene at de er "the essence of High Fantasy", så er det vel antagelig min manglende kunnskap om genren som hindrer meg.
Mangt og mye, om både Fionavar og andre av Kays bøker, kan leses på:
Kay skriver fantasy med historisk tilsnitt. “The Sarantine Mosaic” er for eksempel en lett omskriving av Bysantium under Justinian I. Han har til og med nesten stjålet den berømte “purpur er en god farge å dø i” som Justinians kone stjal. Denne boken, som også har et overnaturlig preg, er å anbefale på det sterkeste. Vanligvis er imidlertid fantasy blottet for denslags, fordi det hemmer fantasien ved å kreve at forfatteren vet hva han snakker om. En god forfatter, som Kay, kan imidlertid få dette svært bra til.
Comment by Andreas — November 23, 2007 @ 7:20 am