Bookhouse girls

Den internasjonale Booker-prisen, som deles ut annethvert år, har i år gått til Alice Munro. Prisen ble tildelt henne for hele hennes forfatterskap. Velfortjent! Jeg synes det er spesielt morsomt, nå som jeg endelig har kommet meg til å lese en av bøkene hennes. Hurra for Munro!

Når jeg prøver å komme inn på Bookerprisens hjemmesider, virker det som om de rett og slett er litt sprengt, for det er går virkelig ikke. Kanskje det er andre som også er lykkelige over at hun har fått prisen? Nobel neste?

Dag én har passert. Vi har hatt første vakt på festivalkontoret. Stressende, og fantastisk morsom. Undertegnede har vært på tv, og har også vært scenearbeider under den nydelige åpningsforestillingen. Det er mye å si om den, men jeg hadde litt hjerteklapp for alle oppgavene jeg skulle gjøre. Alle og alle, ikke mange, men mange nok for en urutinert scenearbeider.

Over her kan planlegging av dagen beskues. Vi krysser av for Oversettertimen med Ragnar Hovland, om å skremme barn skikkelig. Vi krysser av for Berit Bildøen, og  jeg skal prøve å få med meg fantastiske The terrible infants i kveld.

 Bildet er lovlig lånt av Litteraturfestivalen/Brynjar Vik.

Først så vi Ragnar Hovland i Søndre Park, i serien som kalles Oversettertimen. Det høres kjedelig ut, men det er virkelig ikke det. Hovland og kjedelig finnes ikke i samme setning. Han snakket om barn og hva som skremmer dem. Han snakket om folkeeventyr og at noen av dem skremte ham, og nesten lagde sår i sjelen hans. Selv har jeg fremdeles skader etter Kjæresten i skogen, men det var ikke noe annet eventyr jeg heller ville høre. 

Så hørte vi Brit Bildøen som leste et essay om Amalie Skram, som dessverre ikke ble med i Kanon som det norske folk stemte fram i fjor. Og jeg kjenner at jeg må hjem og finne fram både Hellemyrsfolk og På St.Jørgen.

Nå er det snart forferdelige barn i Maihaugsalen. Jeg gleder meg sånn. 

Første dag! Vi åpner festivalkontoret om 7 minutter. Jeg har sommerfugler. Blogging kan forventes. God festival!

I disse dager lanseres Song for Eirabu av debutanten Kristine Tofte. Jeg er nok ikke helt uhildet. Jeg kjenner nemlig forfatteren. Og derfor velger jeg å forhåndsanbefale en bok - jeg gjør svært sjelden det. Men nå er jeg så hyper at jeg ikke kan holde fingrene fra tastaturet. Løp og kjøp! Gled dere.

Tiden sier følgende om boka:
For at den gamle spådomen om verdas ende skal bli røyndom, har tre søstre blitt avla fram av den eldste volva og den eldste av gudane, utstyrte med vilje og krefter dei sjølv er uvitande om. Rundt dei sørgjar ulike maktar og skapnader for at dei skal bli skikka til å gå lagnaden i møte.

Dronning mot offerprestinne
Då dei to eldste jentene, Ragna og Berghitte, blir 14 og 15 år, er tida inne for at dei skal innvies i oppgåvene dei er esla til. Ragna vert opplært som offerprestinne i eit kongedøme, mens Berghitte blir dronning i eit anna. Det går mot krig mellom dei to kongedøma, og soleis òg mellom dei to søstrene. Kaoskreftar er i sving, og dette blir ei forteljing om spennet mellom gamle spådomar og eigen vilje, age for gudane og hug og lengt etter makt.

Eigne val mot gamle spådomar
Psykologen og debutanten Kristine Tofte (f. 1970) har med Song for Eirabu skapt eit fiktivt univers med utspring i norrøne mytar, fylt med kvinnelege hovudpersonar, offerprestinner, gudar og andre mytiske skapnader. Menneska si vilje og eigne val blir sett opp mot gamle spådomar og gudane sine krefter. Med psykologisk innsikt og eit sikkert og litterært språk gjer Tofte kampen mot verdas undergang levande og gripande for lesaren.

Prolog en til boka finner du som smakebit her.

Runaway er en perle. Eller rettere en perlekjede. Munros noveller er virkelig så gode. Hun er  treffsikker i sin beskrivelse av sine kvinnlige hovedpersoner, og deres forhold til sine nærmeste, det være seg foreldre, søsken, barn eller elskere. Novellene rommer enormt, gjerne hele livsløp, og likevel blir det sjelden overfylt. Runaways noveller skildrer ofte vendepunktene i hovedpersonenes liv, gjerne er det detaljene og tilfeldighetene som er disse vendepunktene. Munro styrer oss sikkert framover, viser oss det vi må vises, og lar oss også se konsekvensene av valgene, detaljene eller tilfeldighetene.

En av hovedpersonene, Juliet, får vi møte i tre noveller, i tre forskjellige stadier i livet. En egen liten roman i seg selv. En novelletrilogi, faktisk. Svært minneverdig, og kanskje noe av det jeg kommer til å huske best fra denne samlingen.

Men spesielt ble jeg nok grepet av novellen Tricks, som begynner på 60-tallet, hvor unge Robin, mister vesken sin, og får hjelp fra en makedonsk innvandrer. Munro er spesielt elegant i denne novellen, synes jeg. Hun flytter oss førti år fram i tid, uten at det virker påtatt eller rart. Jeg hadde hjertet langt nede i magen da jeg leste den. Det er noe nydelig ved disse tidshoppene. Hun utelater så mye, for så å gi oss det som betyr noe. Spenningen ligger i hoppene, og der andre ville laget romaner, klarer Munro å ta bort mye fyllmasse.

Jeg var kanskje minst overbevist av den siste novellen, Powers. Den var også den lengste, og varierte mellom tre-fire fortellerstemmer. Til tross for at man skulle hatt tid til å nærme seg personene, ble jeg ikke grepet av historien til noen av de innvolverte. 

Men i sum anbefaler jeg Munro på det varmeste. Det er tross alt syv andre juveler her. Og om ikke lenge skal jeg ta for meg en annen av samlingene hennes, og håpe at den er like bra.

For en liten juvel av en bok.

Jeg har fnist og grått meg gjennom et år i det bittelille kyst-stedet Knert-Mathilde, som ligger et sted på Vestlandet. Svelene på fergen kan tyde på det.

Vi følger Trille, som egentlig heter noe helt annet, men det lar seg bare ikke huske, og hans bestevenn og nabo Lena. Lena er i alle fall Trilles bestevenn, men er han Lenas? De leker og herjer seg gjennom sommerferie, sauesanking og vinter, og det er utrolig godt fortalt og tenkt fram av debutanten Maria Parr.  Fortelleren Trille forteller om et vakkert vennskap, og mange fantastiske og absurde hendelser. Ofte igangsatt av den, tja, aktive Lena.

Denne boken anbefales voksne og barn i alle aldre, til høytlesning og selvlesing. Jeg har ikke hatt en sånn følelse av en barnebok siden Lindgren. En nydelig vennskapsskildring, og ditto barndomsskildring. Unikt bra!

I det siste har bloggen min blitt veldig treig å laste ned. Dette skyldes de hundrevis av bildene som lå ned langt venstre side. Jeg har derfor gjort en liten vri - årets leste bøker og omtaler lenkes det til fra venstremargen som før. De andre ligger i klikkbare poster øverst. Bøker lest i 2006 ligger i posten som heter 2006 osv.

Inne i disse postene ligger forsidebildene som før, bare større, men fremdeles klikkbare til omtalen av boka. 

Håper disse endringene er til det bedre. (Enorm takk til kompis H!)

Jeg var ikke helt klar over hva som ventet meg da jeg tok fram Hemingways Den gamle mannen og havet. Jeg ble i alle fall overrasket. Jeg tror jeg forventet meg trege ting, men i stedet satt jeg og vurderte å bite negler i spenning.

Hva er spennede med historien om den gamle fiskeren Santiago? Jeg kan ikke helt si det. Det handler om en gammel, utslitt og fattig fisker, helt uten fiskelykke. Han har vært uten fangst de foregående 84 dagene, og forbanner seg på at denne ulykken må ta slutt. Og så biter fisken. Et enormt beist av en marlin. 18 fot og omkring 800 kilo. Utrettelig drar fisken Santiago til havs - i dagesvis. Den gamle mannen er sliten, og får kramper og er svært plaget. Han er fullstendig utslitt, men han får til slutt fanget fisken. Men når han så skal han tilbake, og det er heller ikke uten problemer. Man drar en så stor, død fisk gjennom haifylt område uten å få ubudne gjester.

Den gamle mannen og havet var en liten perle jeg ikke visste at jeg hadde i bokhylla. Den kan leses på mange måter, minst tre, uten at jeg vil gå inn i dybdetolking. Jeg vil absolutt si at denne var en nobelpris verdig.

Høyt oppe i en fjellside, på den lille gården Hylla i Sogn og fjordane sitter en pensjonert prøyssisk offiser. Hundgammel, men eldre enn de fleste hunder. Han er langt oppi nittårene, og ble født samme år som det tyske riket ble samlet. Dette er den tredje boken jeg leser på kort tid hvor hovedpersonen er over nitt og ser tilbake. Jeg tror vi har med en trend å gjøre.

Jørgen Norheims adjutant møter Norge for første gang som en av de som reiser med Keiser Vilhem IIs skip på slutten av 1800-tallet. Og som prøyssisk offiser står han nær planleggingen og opprustninger mot første verdenskrig. Han gjør det han må som keiserlig offiser, og når det hele starter viser det seg at de tok så feil. Russland overrumpler dem, og det hele drar ut. Som offiser er plikten viktigst, og når krigen er tapt, følger han keiseren til eksil.

Nå, på gården Hylla, hjemsøker alt dette ham. Ansvaret og pliktfølelsen plager ham. Har han ved å gjøre sin plikt vært med på å skape to forferdelige regimer? Har han vært med på å skape blodbad og massegraver? Og ikke minst - er han ansvarlig for sin egen families undergang?

I Adjutanten går den gamle mannen gjennom dagbøkene han nitidig har skrevet i alle sine år, han drømmer og holder rettsak over sin deltagelse. Men han snakker også med filosofen Wittgenstein, som hadde en skriverhytte i Skjolden, og ikke minst med fruktbonden han leier hus av.

Noen av de viktigste spørsmålene er hvorvidt vi i ettertid kan dømme - når vi har historien, vi vet jo hvordan det gikk. Vi har jo fasiten. Jeg synes dette er en svært interessant bok. Utypisk norsk, den føles kontinental og stor.

Jeg avslutter med et sitat. Adjutanten uttaler seg om Huis Doort i Nederland, hvor keiseren skal bo i eksil i over 20 år.

"Eit nett lite hus, min keisar, men likevel representativt. Og stort nok til å romme keisarens møblar. Dei 51 første godsvognene er ventande til Zeist i morgon."

Jeg legger nå fra meg Victoria Hislops Øya. Jeg klarer ikke en side til. Etter å ha stavret meg til side 70, holder det. I bøtter og spann. Jeg er allerede lei av å ikke få lov til å tenke en tanke selv, alt skal beskrives for meg - det er "dunkle rom, og "sørgmodig muldyr" hvor jeg enn leser. Det er klissent og lite originalt. Men rett skal være rett, det virker som om den historiske delen jeg nå har kommet til er bedre enn den grusomme samtidsdelen.

Jeg vet mange har lest og likt veldig godt, men jeg er altså ikke blant dem. 

Årets påskelektyre var Kate Mortons The house at Riverton. Det var helt perfekt litteratur for slappe hjemmedager, og en litt mer en småsyk tilværelse. Den passet så godt for feriedager at Mortons andre bok spares til sommerferien.

Herregårsbeskrivelsene er så fine, og man får virkelig lyst til å sette i gang en storstilt filming av denne romanen. Det må nok komme en film, den virker som om den er helt tilrettelagt for det. En litt romantisert versjon av Altmans Gosford Park for eksempel.

Det myldrer av hemmeligheter her, noen er så opplagte at man nesten får krupp, men noen hemmeligheter klarer Morton faktisk å holde på helt til siste side. Som alle debutanter virker det som om Morton skriver omtrent hundre sider, eller kanskje mer, for langt. Til tross for det synes jeg Riverton er genial sommerlektyre, som anbefales til fluktstolslesning og hengekøyehalloi til sommeren.

Dystrere er Cellisten i Sarajevo av Steven Galloway. Cellisten i Sarajevo bygger på sanne hendelser fra beleiringen byen var under fra 1992 til 1995, hvor omkring 10.000 døde og 56.000 ble skadd, og hvor hvert fjerde hus hus var betydelig skadd i følge gd. Hvordan opprettholder man menneskeverd i en by hvor matmangelen er stor, og hvor vannhenting er i høyeste grad er livsfarlig? I åskammen ligger nemlig snikskytterne, og å krysse veien er å sette seg selv i siktet for helt vilkårlig skyting.

Vi følger tre hverdagsmennesker, som forsøker å kommer seg gjennom denne krisen som best de kan; to menn som kjemper for livet og familiene sine, og den unge kvinnen Pilen, som er snikskytter, og som får et spesielt oppdrag. Hun skal nemlig beskytte Cellisten. Da Cellisten opplevde at en granat drepte 22 av hans naboer og venner, bestemte han seg for å spille Albinonis Adagio i 22 dager framover. En for hver av dem som omkom i brødkø den dagen. Cellisten i Sarajavo fantes faktisk, og heter Vedran Smailović.

Cellisten i Sarajevo føles som et ganske sant bilde over skrekken i å leve under beleiring, selv om jeg tror virkeligheten overgår dette med kvantesprang. Jeg kommer til å huske denne, spesielt for menneskenes vilje til å kjempe videre, selv om vilkårene deres har blitt betydelig dårligere. Jeg sitter og hører Albinonis adagio nå, og stort tristere musikk kan man knapt finne tror jeg.

Men om Andvake nå. Det unge paret Asle og Alida går rundt i Bjørgvins gater. Det lille de eier, bærer de med seg - de har solgt båten de kom med. Hun er høygravid. Det er helt opplagt at vi skal tenke på juleevangeliet, for de får ikke plass i herberget.

De har reist fra en håpløst tilværelse nord for Bjørgvin - uten arbeid og bosted. Og uten foreldre som kan, eller vil, hjelpe dem. Og så går de der, og ingen kan hjelpe. Flettet inn i det triste og umulige er minner fra oppvekst, og også Asle og Alidas felles historie. Men det er ikke så uskyldig som det virker heller. Det er ikke alt som fortelles rett fram; det hentydes til drap og forbrytelser.

Jeg blir litt delt grepet av historien deres. Det er noen logiske brister, som ødelegger en del. Som at paret ikke kommer på å gå til et herberge når de først kommer fram, men heller trasker rundt og spør om de kan få bo privat. Og når de endelig kommer til et herberge, vil de ikke bo der. Men det var likevel en streng som ga meg noe, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det var.

Det er helt absurd å skrive sånne oppsamlingsposter, for innholdet varierer så veldig. Fosse og Lee, liksom - hva har de felles, annet enn at de har blitt lest av meg? Lite.

Men Lee og Salway har faktisk noe felles. De har begge fått ord på seg for å fornye chick litt-genren.

Ladies er en tett sammenvevd og velskrevet roman hvor man ikke får vite noe for tidlig. Vi får vite alt, men bare når vi trenger det. Mara Lee skriver utrolig godt, og det må man vel, når man er lærer ved et forfatterstudium. Hun er veldig bevisst gjennom hele romanen, og slipper oss ikke et sekund.

Vi møter fire kvinner - Lea og Mia drives av sitt felles hat mot den berømte fotografen Siri, som den noe skadeskutte lyrikeren Laura på sin side elsker over alt. Vi blir kastet litt fram og tilbake mellom Stockholm, Skåne og Paris, mens historien langsomt trer fram. Eller ikke langsomt. Tidsnok, vil jeg si. Og Mias og Leas hevn kommer også.

Jeg har én innvending til Ladies, og det er epilogen. Den er patetisk og ødelegger omtrent hele boka. Så om du skal lese Ladies, prøv å hold deg fra å lese epilogen. Ok? Jeg garanterer at de siste tre sidene ikke er verdt det.

Min første Sara Salway, bortsett fra det jeg har lest i samarbeidsprosjektet hun har med Lynne Rees - Messages. Men i Messages, vet man jo ikke hvem som startet, og da vet man jo ikke hvem som har skrevet hvilken tekst.

Something beginning with er oppdelt alfabetisk. Vi får 3-10 snutter under hver bokstav - under a finner vi: Ambition, Ants og Attitude. Alle viser til andre snutter rundt om i boka. Dette er altså ingen tradisjonell roman.

Vi møter Verity Bell, som under D for Daisies forteller: "My mother told me once that I was not sweet enough to be called after a flower. Something useful, yes, but not a flower. Her name was Rose and I thought if I also had a pretty name then I’d look more like her."

Verity jobber som sekretær innen media, men er blant dem som ikke aspirerer til noe mer. Hennes beste, og eneste venn Sally finner seg en elsker, og Verity misliker det hele intentst. For Sally er sammen med Colin hele tiden, bortsett fra når Colin er sammen med sin kone. Så møter Verity gifte John, og forelsker seg hodestups.

Men det er virkelig ikke historien som er grunnen til at man skal lese denne boken, ikke det grusomme omslaget heller, men Salways nydelige og overraskende språk. Hun er virkelig en ener, altså. Anbefales absolutt.

Åsa Linderborg har skrevet historien om seg selv og sin far. Om et ganske spesielt forhold mellom far og datter som er alene etter at Åsas mor forlot dem da Åsa var rundt fire. Åsa og faren kaller hverandre bestis og bundis, og det er virkelig dem mot verden. Selv om leiligheten mangler sengetøy, selv om den personlige hygienen ikke er på topp og selv om det alltid lukter øl og svette av faren, er likevel kjærligheten mellom de to stor og viktig. Etterhvert som farens alkoholmisbruk blir større, går det også fortere nedover. Faren kommer aldri helt over nederlaget i at Åsas mor flyttet, og han er samtidig verdens sterkeste og likevel mest sårbare.

Det er ganske hudløst skrevet, og mange har latt seg berøre svært mye av Åsas fortelling. Meg treffer den ikke i en så stor grad, men det er en viktig fortelling, tenker jeg. Hvis du vil lese en henrykt anmeldelse, kan jeg anbefale Dagbladets Kåre Bulie. Det jeg derimot liker godt, er hvor godt Linderborg klarer å skildre den svenske arbeiderklassens liv i etterkrigstiden.

Da Jeg forbanner tidens elv kom ut, stilte Aftenposten følgende spørsmål: Er den like god som Ut og stjæle hester? Vil den bli oversatt til like mange språk (40), selge i nærmere én million eksemplarer og skaffe forfatteren nye gjeve priser? Vi har i alle fall svaret på ett av disse spørsmålene nå. Det var noe eget å ha denne i håndveska den dagen Per Petterson faktisk vant Nordisk Råds litteraturpris.

Jeg leste jo Til Sibir for et par år siden, og det er veldig interessant å ha den i bakhodet når man leser "Jeg foranner…", for dette handler jo om samme familie. Den unge jenta i Til Sibir er den samme som moren til Arvid i Jeg forbanner tidens elv. Bøkene Ekkoland og I kjølvannet er også bøker om samme familie.

Men i Jeg forbanner tidens elv møter vi Arvid. Vi møter ham på søttitallet når han bestemmer seg for å slutte på skolen, og ta seg jobb i industrien, i samsvar med krav fra partiet. For hans foreldre, som selv arbeider på fabrikk, og som ser skolen som Arvids redning fra et monotont arbeidsliv, er dette mildt sagt problematisk. Og så møter vi ham i 1989 når moren har blitt uhelbredelig syk, og Arvids ekteskap er i ferd med å havarere.

Det er noe uoppgjort mellom Arvid og moren, som får ham til å følge etter henne til Danmark, til feriehuset ved den danske kystbyen. Det er noe veldig sårt, og fortiet, i forholdet mellom dem - Arvid ønsker så inderlig at hun skal se ham. Ikke bare se ham som et speilbilde av faren hans. Det oppsummeres i denne setningen: "Men uansett hva jeg stelte i stand, så likna jeg på faren min."

Jeg leser Jeg forbanner tidens elv akkurat nå.

Gratulerer til ham! God påske til dere!

Hundreårige Roseannne har bodd omkring halve livet på et sinnsykehus (Kan man si det? Man kan i alle fall ikke si asyl? Eller dårekiste?), og nå, når sykehuset skal rives, og psykiateren på stedet skal finne ut av pasientenes videre skjebne, blir han også oppmerksom på Roseanne. Han er overrasket over hvor lite det finnes om henne i sykehusets arkiver, og bestemmer seg for å finne ut alt han kan. Vi følger derfor delvis hans opprulling av Roasannes liv, men vi får også  Roseanne beretning, helt uavhengig av dette.

Roseannes historie er den som jeg nok vil huske denne boken for. Den er vár og poetisk, og vakker. Veldig vakker. I alle fall språklig. For Roseannes liv er ikke akkurat like vakkert. Og tidvis er det tydelig at hun skriver om minnene sine når de blir for vanskelige å takle. Det nøstes opp en ganske fæl historie.

The Secret Scripture var nominert til Bookerprisen i fjor, og jeg kan ikke forstå hvorfor den ikke vant. Det eneste jeg kan utsette på den er slutten, som ikke når like høyt som resten av romanen. Den kunne blitt helt stjerneklasse. Men den er altså veldig lesverdig til tross for dette. Løp til biblioteket eller til butikken og kos deg med Barrys vakre språk.