Som overskriften antyder, blir neste måneds tema noveller. Eller det er vel ikke egentlig et tema, men heller en genrebegrensning. Uansett: Noveller er veldig i tiden - det virker som om det snakkes mer om noveller, men det er kanskje noe jeg innbiller meg? Kanskje det bare handler om at jeg har begynt å lytte?

Men det er jo veldig mye å ta av innen genren. For de som vil være tidsaktuelle, kan man trekke fram vinneren av Nordisk råds litteraturpris i år, Naja Marie Aidt, vant med sin novellesamling Bavian. Hun kommer til Litteraturfestivalen, forresten. Også en av nordmennene som var nominert, Merethe Lindstrøm, ble det for en novellesamling, nemlig Gjestene. En annen svært anerkjent novelleskrivende nordmann er Hans Herbjørnsrud, som også ble nominert til samme pris i 2002. Det er nesten vanskelig å nevne noen, for det er så mye å ta av. Sigurd Hoel, Johan Borgen, Barbara Gowdy, Kjell Askilsen. Ja, det er bare å velge.

Selv har jeg lenge vært dårlig på å lese noveller. Jeg har stort sett lest dem i et strekk, men denne gangen tror jeg at jeg skal lese en og en, og så heller lese noe annet mellom.  

Hvordan går det med de Afrika-lesende? Hva har du lest/hva leser du?

Min Afrika-bok er The Grass is Singing av Doris Lessing, men jeg har kommet sent i gang, og har et stykke igjen. Den virker bra så langt.

For en tid tilbake var det nesten et lite oppløp om denne lille romanen av Warwick Collins. Stort sett alle de britiske bloggene jeg leser, snakket varmt om den. En stund mistenkte jeg at det var "venne-rosing" - en av bloggerne nesten alle kjenner til i England, Scott Pack, jobber/jobbet nemlig for utgiveren Friday Project. Det hele så litt ut som en farsott, og det var nesten litt massehysterisk. Men jeg måtte jo prøve likevel, og glad er jeg for det.

Romanens hovedperson, Ezekiel Murphy, Ez, har vært arbeidsledig en tid, og har endelig fått jobb som vaskemannskap på et offentlig toalett. Ez er, som både sjefen, Mr. Reynolds og kollegaen Jason, fra Jamaica, men de har likevel svært forskjellige syn på livet. Ez oppdager, ikke uten undring, etter en stund at toalettet blir brukt til mer enn ett formål:

"When Ez looked again there were two pairs of shoes in the nearest cubicle, facing each other. As he watched, one pair of shoes turned the other way."

I utgangspunktet forsøker de tre, absurd nok, å jage mennene om hygger seg på toalettene ved å slå føttene deres med en stokk, men etter at kommunen har sett seg lei på klagene fra andre brukere av toalettet, må de tre iverksette hardere tiltak. Og det får litt andre konsekvenser enn både kommunen, Ez og kollegene hadde ventet.

Dette er en virkelig kort liten snutt av en roman, bare 140 sider, og med dobbelt linjeavstand. Men alt den rommer! Rasisme, homofobi, toleranse, synd og skam. Og virkelig gode bilder på Ez’ familieliv. Jeg er overveldet over at man kan lage så mye ut av så få ord.

Forlaget The Friday Project hadde planer om å utgi tolv romaner av Warwick Collins i år, en i måneden, og jeg håper jo fremdeles at de kommer til å gjennomføre, selv om det kan se ut til å spøke for dem i denne artikkelen i The Guardian.

Undertegnede har feiret verdens bokdag med å være med på lanseringen av Norsk Litteraturfestivals program, som ble offentliggjort i dag. Noe visste jeg om, noe er kult, noe er fantastisk, alt er så gjennomført, og det hele lover så inderlig godt. Den største hemmeligheten er at Margareth Atwood skal være med - live i det virtuelle rom. Som det skrives i programmet: "Intervjueren vil befinne seg sammen med publikum i Søndre Park. Forfatteren vil være i Toronto. Samtalen mellom dem vil bli produsert på skjerm, der de to vil oppholde seg i et felles virtuelt roim. Med dette ønsker festivalen å vise det ypperste av fremtidsrettet teknologi."

Men det var mer i dag også - en lansering av boken Norsk litterær kanon, en bok med 25 essayer om verkene som ble en del av vår norske kanon. Av forfatterne kan nevnes Erling Kittelsen, Cornelius Jakhelln, Karl Ove Knausgård, Jan Kjærstad og mange andre. Jeg har mitt eget eks, og gleder meg til å lese i det, men det spørs om boken i kveld på vike plassen for programmet, som jeg virkelig må fordype meg i. På bildet over kan man se: festivalsjef Randi Skeie (stående), Aslaug Nyrnes (forfatter av essayet om Erasmus Montanus; til venstre), Stig Sæterbakken (redaktør av boken; kunsterisk rådgiver) og til slutt Janike Kampevold Larsen.

Kan du tenke deg et snøvær som varer i seks uker? I desembers førjulsstri er det nok hyggelig, og man snakker om at det er fint med hvit jul, men når snøen begynner å skape store problemer, vil det nok være få som snakker om hygge. Man engster seg for bilen under all snøen, for huset sitt og taket som kanskje kan klappe sammen. Trikkene og togene kommer ikke fram, og det militære kobles inn for å frigjøre veiene. Og etter snøen kommer kulda - det meldes om 32 grader på Blindern. Så går strømmen, og dagene går.

Det mumles det om sabotasje, situasjonen er kritisk, men jeg mistenker at den på alle punkter ville blitt oppfattet som langt farligere. Store deler av Oslos boliger har ikke annen oppvarming enn strøm, og når strømmen da blir borte i dagevis, ville man hatt store, store problemer. Riktignok er det flere som prøver seg med et bål på stuegulvet, og med et nedbrent leilighetskompleks som resultat, men det virker kanskje ikke helt kritisk nok. Jeg tror at dramatikken ville vært langt større om dette virkelig hadde skjedd. Folk ville blitt masseevakuert, lenge før de faktisk blir det når en gasstank springer lekk på Bislet. Og jeg forstår ikke helt hvordan Øybøs personer kan drikke varm drikke? De fleste har kanskje primusen liggende i garderobeskapet og vet hvordan man skal forholde seg om strømmen skulle gå i 30 graders kulde?

Vi følger firebarnsfaren Otto Horn, gift med Sara. De lever et ganske vellykket liv i leilighet på Bislet. Otto er nyansatt ved Historisk institutt på Blinder, og foreleser om radikalitet, RAF og terrorisme, noe som skal vise seg å ha større betydning enn Otto forstår. Under snøukene flyttet Ottos foreldre hjem til Otto og Sara; Ottos far er døende. Men det hele begynner likevel med at Otto møter en kvinne han ikke kan plassere, som viser seg å være venninnen til Ottos tidligere kjæreste Helle. Denne venninne kan fortelle at Helle tok livet av seg høsten før. Og Otto vet jo at de var sammen, men han kan ikke huske noe av livet med Helle. Og det er her ledemotivet i romanen ligger - glemsel og hukommelse. For hvordan kan Otto ha glemt Helle? Hvordan kan han ha mistet tre år av livet sitt med henne? Hva er virkelig og hva er fiksjon? Otto virker som om han har store problemer med å huske, og repeterer stadig det han opplever, som for å ovebevise seg selv om at det som skjer er virkelig. "Dette er min sønn. Dette er min familie."

Alle ting skinner er en spennende roman, spenningen drar meg framover, samtidig som romanen krever sitt av meg som leser. Den følger to spor, dagens moderne, nedsnødde og strømløse Oslo, og en nær fortid hvor Otto lever sammen med Helle. Vi blir også kjent med Ottos kompis Thomas, som sier mye, gjerne bare for provokasjonens egen skyld, men som til slutt kommer til at han ikke lenger vil si noe annet enn det han mener.

Dette er virkelig større og bedre enn man kan regne med å finne i en debutbok. Den er skolert, reflektert og velskrevet, og nå etterpå sitter jeg bare og tenker at jeg vil ha mer. Jeg leste jo samme forfatters Ingen er alene for ikke lenge siden, og håper virkelig på at bok nummer tre må komme snart.

Det er noe som sier meg at personen som søkte på "girl maus" ikke var ute etter bloggen min? Og de seks personene som har blitt henvist til min blogg etter å ha søkt på "girls", er sikkert også litt skuffet. De som søkte på "youtube girls" like så.

Og så må jeg si at jeg lurer litt på hva personen som søkte etter følgende, var ute etter: "hva er en tv regissør".

Gang på gang tenker jeg at jeg ikke orker en eneste krigsroman til, at krigsproblematikken er så forslitt at det ikke nytter å tyne ut en eneste vettug roman til. Men så leser jeg en roman som denne, og tenker nok en gang at en virkelig god forfatter kan skrive om de aller mest gjennombeskrevne og overanalyserte temaer, og gjøre det til en stor leseopplevelse.

Hoem beskriver, som tittelen så tydelig sier, sine foreldres historie fra deres tidlige ungdom, og fram til de møtes og videre litt inn i resten av livet deres. Men det er ikke veien videre som er veldig viktig her, for det er nok behandlet i Hoems roman Heimlandet Barndom, som jeg enn så lenge ikke har lest. Men jeg tror det kommer, både fordi Hoems historie fengsler meg, og fordi pennen hans fenger meg.

Andre omtaler jeg har lest, snakker om patos, men jeg føler ikke at dette tipper over, som det sikkert kunne gjort. Jeg synes tvert imot det er vakkert og ganske stilferdig. I alle fall til å handle om slike store temaer. Og ganske så storartet at man kan skrive så nydelig om sine egne foreldres liv. Noen av setningene hans leser jeg gang på gang, bare fordi de er så vakre, og fordi det er så stor høyde i dem.

Romanen kom ut i 2005, og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2006. Og de fleste kjenner kanskje til denne historien nå? Knut Hoem vokser opp på en gård i Romsdal, men finner tidlig ut at hans kall er å forkynne Jesu budskap gjennom indremisjonen, og den store konflikten i livet hans blir fra da av mellom kall og odelen han har på gården Hoem. Han vil ikke annet enn å spre Guds ord, og er for evig bundet til en gård han ikke egentlig ønsker å drive. Moren kommer fra små kår i Øyer, og jobber først som tjenestejente og griskokk, før hun blir ansatt på sykehjemmet i Fåberg. Og så, i 1944, møter hun sin store kjærlighet - en tysk soldat som hun har et intenst forhold til, men som blir sendt bort omtrent på samme tid som hun forteller ham at hun venter barn. Sviket er enormt og hun er evig såret av det. Hun føder en datter, og klarer seg på et vis, med skammen og konsekvensene av kjærligheten til den tyske soldaten. Men så blir det da Kristine og Knut, og det var vel kanskje ikke den store kjærligheten da de giftet seg, men den vokste. Som Kristine sa til sin seksårige sønn som spurte om hun elsket faren hans: "Eg var ikkje så glad i far din da eg kom saman med han, men eg vart glad i han, for han var trufast, og truskap er like viktig som kjærleik."

Som allerede annonsert skal aprils tema være Afrika.  For her er det mye, altså. Vi snakker om et helt kontinent, og ikke et hvilket som helst - Afrika er den nest største verdensdelen, som har over 20% av Jordens samlede areal. Afrika er tre ganger så stort som Europa. Selvsagt er det mye litteratur om Afrika eller av afrikanere.

Av skjønnlitteratur er min store favoritt er Barbara Kingsolvers Gifttreet, jeg leste den i fjor og har omtalt den her. Jeg har også lest Coetzees Vanære. Men det er virkelig mengder å ta av. André Brink har skrevet noe sånt som 17-18 bøker, og blant annet Before I forget, som jeg har planer om å lese i april. Barbara Gowdy har skrevet veldig vakkert om elefanten Mud i The white bone. John le Carré har skrevet Den evige gartner, eller hva med Alexander McCall Smiths bøker om Precious Ramotswe? Serien om The No.1 Ladies’ Detective Agency teller nå ni bøker.

Den ung nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie, som har skrevet bøkene Dyprød hibiskus og En halv gul sol kan kanskje også være et alternativ? Henning Mankell har også skrevet om Afrika i boken Beretning fra tidens strand. Ellers kan Zakes Mda nevnes (Måter å dø på), Athol Fugard (Tsotsi) og Ngugi Wa Thiong’o (Wizard of the crow), Alan Paton (Cry, The Beloved Country). Og selvsagt the grand, old ladies Nadime Gordimer og Doris Lessing.

Men det er også mye bra faglitteratur om Afrika. Selv har jeg akkurat lest en bok av Tomm Kristiansen. Men han er bare en av mange man kan lese:

Stephanie Nolen – 28 stories of AIDS in Africa
Ishmael Beah – En bedre dag i morgen
John Pilger – Frihet neste gang (handler om vestlig politikk i verden generelt, ikke bare Afrika)
Jarle Simensen – Afrikas historie
Kapuscinski – The shadow of the sun
Marinovich – The bang-bang club
Guest – The shackled continent
Mandela – Long walk to freedom

Kos dere med Afrika i april! 

Gjennom den første tredjedelen av What I loved var jeg ikke hundre prosent overbevist over at dette var en bok jeg orket å jobbe meg gjennom. Men det var virkelig nok i den til å overtale meg til å fortsette. Og etter vendepunktet kunne jeg bare ikke slutte, for da var jeg helt oppslukt, selv om jeg for første gang på lenge følte behov for å slå opp veldig mange ord i ordboka. For Siri Hustvedt har et ordforråd av en annen verden.

Romanens forteller, Leo Hertzberg, er en analysator - han vurderer, analyserer og gjennomgår sine 25 år som kunsteren Bills nære venn. Leos og Bills familier bor i samme blokk og deler hverdag, fest og ferier, og ikke minst deler de kunsten. Leo er kunsthistoriker og vennskapet mellom de to mennene innledes når Leo kjøper et av Bills tidlige bilder. Gjennom Leo får vi en gjennomgang av Bills kunst, og dette er det en del som har reagert på - de synes det er for langt og for mye, men jeg ser denne refereringen som viktig. Vi blir kjent med Bill på en spesiell måte gjennom kunsten hans.

Det er en roman spekket med informasjon om kunst, hysteri og anoreksi, og det kan vel bli altfor mye om du ikke er interessert nok. Dagbladet skrev i sin tid at romanen var "spennende, men klisjéfylt", og var ikke helt begeistret. Jeg er ganske begeistret. Jeg får vondt i hjertet av å lese om Leo og hans kones reakson på sønnens død, hvordan forholdet deres løses opp, og hvordan Bills familie takler deres sønns løgner og liv rett over grensen til det lovlige.

Hvis du tror du kan tåle utlegninger om New Yorks kunstliv på 80-tallet og om hysterikerne på Salpêtrière, vil jeg anbefale at du forsøker deg på What I loved, og om du gjør det håper jeg du kommer deg over den første 1/3-delen, for det som kommer etterpå er "hur bra som helst".

For en tid tilbake var jeg på et besøk, og ble truffet av et privat bokskred. Er det rart bokhyllene mine buler og har problemer? Status pr i dag: 2 lest, mange igjen.

 Jeg ble også truffet av denne lille katten. Nydelig liten pus, som jeg gjerne skulle tyvlånt.

"Swimming with Marley was a potentially life-threarening adventure, a little like swimming with an ocean liner. He would come at you full speed ahead, his paws flailing out in front of him. You’d expect him to veer away at the last minute, but he would simply crash into you and try to climb aboard."

Etter bok på bok med misbruk, mobbing, død og dysfunksjonelle familier var det rett og slett deilig å lese om en relativt normal familie. Hvis man da ikke regner med hunden Marley, som ikke er helt normal. Jeg tror riktignok ikke at bokens undertittel, "life and love with the world’s worst dog" er helt riktig, for det kan jo hende det finnes verre eksemplarer av hunderasen. Kanskje.

Marley er en labrador retriver, eller en labrador evader, som familien kaller ham, som ikke er helt psykisk stabil. Han er livredd torden og i sin redsel blir han svært destruktiv, han river dører av hengslene og klorer opp sofaer, og jeg vet ikke alt. Men han er også en svært elskelig hund, som familien elsker. Vi følger Marley fra han blir hentet på kennelen til han dessverre blir så gammel at han ikke klarer mer.  

Jeg tror alle som har eller har hatt hund bør lese denne, og jeg tror alle som ikke har hatt hund, som undertegnede, også bør lese den. Den er underholdene, hyggelig og morsom. Ypperlig sommer- eller påskelektyre.

Knud Romer forteller om en skrekkelig oppvekst i en snever by - det skal lite til før man er utenfor, og spesielt er det lett om din mor er tysk, heter Hildegard og sender deg til din første skoledag kledt i lederhosen. Jeg velger å ta med sitatet under, selv om det er mange andre også som har trukket det fram. Det er godt skrevet, og treffer en del av nerven i Romers roman:

"Nykøbing Falster er en by som er så liten at den slutter før den har begynt. Hvis du er inne, kan du ikke komme ut - og hvis du er utenfor, kan du ikke komme inn. Her ble jeg født i 1960, og det var det nærmeste jeg kunne komme ikke å finnes."

For det er ikke greit i den lille familien med mor, far og sønn. De lever svært isolert, uønskede og helt på utsiden av den lille byen, moren er ganske ustabil og faren virker det som har tvangsnevroser. Ingen snakker med dem og når moren går på handlerunde får hun dårligere mat til en dyrere penge. Det er ensomt og til å grine av. Og da selvsagt den norske grine, ikke den danske.

Knud Romers bok er liten, under to hundre sider, men den rommer så mye - familiemedlemmers historier fra de siste hundre år, både fra morens og farens side.

Jeg er litt usikker på hva jeg skal skrive for å få folk til å lese denne boken. Virker følgende ordre, tro: "Løp og kjøp!"

_______________________

Oppdatering:
Jeg føler jeg burde sagt mer om Den der blinker. Jeg burde sagt noe om hvor nøktern han er, hvordan han ikke dveler, hvor lite sentimentalt det er skrevet. Hvordan hjertet mitt blør for den lille Knud som kjemper seg gjennom barneselskaper og skolefester, og ikke minst hverdagen.

Men nå har jeg i det minste fått to kolleger til å lese den. Og det er jo en seier.  

Før mammutsalget hadde jeg en liten boklig utskeielse, og som dere ser er alle utenom en nå gjennomlest. Doppler, På vei til en venn og Den vidunderlige kjærlighetens historie er alle lest og omtalt. Snart får jeg kanskje lest Setterfields The Thirteenth Tale også?

Og i dag fant jeg et bord i min nærmeste bokhandel - halv pris av mammutpris. Ikke ille med seks bøker for 311,50. Har du lest noen av disse? Jeg gleder meg spesielt til Hoems Mors og fars historie.

I går var jeg på Sigrid Undset-Selskapets årlige vår-møte i Aschehougs kantine. Inge Eidsvåg, lektor ved Nansen-skolen, holdt et fantastisk foredrag om fredsprisvinneren Carl von Ossietzky og reaksjonene det vakte at han ble tildelt fredsprisen i 1935. Han fortalte om Hamsuns utsagn i norske aviser - om hans nedrige angrep på Ossietzky som på denne tiden satt i tysk konsentrasjonsleir, svært svekket og uten mulighet til å forsvare seg.

Men lederen for Norsk litteraturfestival/Sigrid Undset-dagene var også der og presenterte deler av programmet for årets festival. Og jammen blir det bra, altså - jeg vet til og med et par hemmelige ting som virkelig lover godt. Supergodt.

Hercule Barfuss ble ikke akkurat født med gullhår, selv om ryggen hans var dekket av hår. Å bli født døvstum, byllete og skrekkelig stygg, er vel aldri å foretrekke, men heller ikke på begynnelsen av 1800-tallet var det så greit. Som om dette ikke var nok, manglet han også armer. Men Hercule har en annen gave - han kan lese tanker. Om det er en gave eller en forbannelse, kan vel diskuteres.

Hercule fødes av en prostituert i et av Köningsbergs bordeller. Moren dør, men i samme natt blir det født en underskjønn pike av en annen prostituert. Hercule og Henriette blir uadskillelige, og Henriette er kanskje den eneste som akseperer Hercule fullt ut. Når Hercule blir ti-tolv-fjorten, og Henriettes dyd skal selges på auksjon, går det så inderlig galt. Etablissement avvikles og Hercule og Henriette mister hverandre. Vi følger deretter Hercules ferd gjennom Europa - fra Preussen til klostere, Rom, Sverige og til slutt til Amerika og døvekolonien Marthas Vineyard.

Vallgren sier selv at han ønsket å skrive kjærlighetens reddende kraft, at han ville tegne de største og voldsomme bildene, og til tross for en nesten samlet hyllende kritikerskare, er det vel rett og slett for enormt for meg. Dessverre var jeg ikke grepet nok av Hercules historie til å svelge et litt haltende premiss ved romanens vendepunkt, og etter det mistet jeg rett litt av interessen. Hercules hevntokt ble bare for voldtsomt, til tross for at han hadde nok å hevne.

Men jeg likte jo romanen, bare ikke så godt som alle andre har likt den. Og dersom du liker magisk-realisme, og bøker som Parfymen og Latours katalog, kan jeg tenke meg at dette er en bok du vil like veldig godt.